Det skal ikke være enkelt å være rødhåret. En får advarsler fra alle kanter om å huske solkrem og her i Australia heter fyrstikkene Redheads - noe som bringer tankene til klippet fra Ut i vår hage http://www.youtube.com/watch?v=w2C_aE0MQjY . Men den morsomste (eller pinligste) situasjonen oppstod da M og jeg var ute og spiste en finere middag på Gusto. Vi hadde jobbet oss gjennom forrett og hovedrett og skulle til å bestille dessert. Servitrisen vår stoppet og kikket på oss før hun stilte spørsmålet "Unnskyld, men er dere søsken?" Etter en lattermild forklaring om at nei, det er vi nok ikke, unnskyldte hun seg med at hun ble forvirret av hårfargen og spurte om alle nordmenn har rødt hår. Snodig nok er kanskje ikke den antagelsen så vedlig feil fra en Aussies synspunkt; jeg har for eksempel bare truffet én annen norsk person her, og hun er også rødtopp...

Jeg har sett en koala! I Cleland Wildlife Park, som ligger i Adelaide Hills (ca. 20 min med bil fra Adelaide). Her har de i tillegg til koala kenguruer, possums, wombats, emuer, pungdjevler (Tasmanian Devil), massevis av fuglearter, echidnas, wallabies, bettongs, potoroos og bandicoots, og en bitteliten reptilsamling. En kan kjøpe små poser med fòr og så kan en mate kenguruene og emuene. De er inngjerdet, men i veldig store innhegninger, og de var fryktelig late da vi var der! Var så vidt de gadd å reise seg når vi kom med mat. Men de er veldig søte da! Den grå kenguruen er den mest utbredte i Australia, og de er lettest å få øye på i skumring. Mange blir ofre for trafikk, og en kan ofte se kengurukadavre på veiskulderen på motorveien. Australiere ser ofte kenguruen som en pest og en plage. Rart, når de er så søte…

Port Adelaide Powers vs. Geelong Cats. Returkampen etter Port Adelaides ydmykende tap i finalen i fjorårets sesong. Exchange Society samlet en gjeng mer eller mindre ivrige supportere fra alle verdens hjørner. Gratisbussen fra sentrum tok oss til Aamy Stadium, Powers’ hjemmebane. Væpnet med varm kaffe, chips og skumgummi-snop inntok vi plassene våre. Det var en spennende kamp, selv om ingen egentlig forstår reglene; det ser ut som alt er lov, og så blåser dommeren av og til på måfå. Vi heiet og buet i kor med de rundt oss og hutret litt innimellom (ja, det kan bli kaldt her også). Og hvis du noen gang har lurt på hva de neongul-kledde mennene som løper rundt på banen gjør, så er svaret som følger: de er runners. Deres eneste funksjon er å formidle beskjeder fra treneren til spillerne rundt omkring på den digre ovale gressplenen.

Geelong vant denne gangen også, men bare så vidt…

7.15 – Klokken ringte tidlig i morges. Vi sto opp, pakket tingene våre og rullet oss i solkrem – i dag var dagen vi skulle på stranden og lære å surfe. Jeg har allerede prøvd en gang før, i ca. ti min sammen med Andreas og Erik, men under særlig hell. Så i dag var det på tide å prøve igjen, i regi av Exchange Society. Vi møtte opp ved universitetet og traff resten av gjengen, trøtte og bakfulle blandet med morgenfriske og opplagte, og stablet oss inn i bussen som skulle ta oss til Moana Beach. Det var en 45 minutter lang tur sørover fra Adelaide, en nydelig dag med strålende sol og i underkant av 40 grader. 50 ivrige studenter veltet ut av bussen. Våre dyktige instruktører fra Surf Connection forklarte og viste teknikker og advarte oss om at det var sterke bølger der ute. Timene fløy mens stranden fyltes av skrik og skrål, og en og annen jublende student, stående på brettet sitt. M, den sniken, klarte det selvfølgelig… han er et naturtalent i alt som kan defineres som sport!

Men det var kanskje jeg som lo best på slutten av dagen likevel – klok av erfaring hadde jeg nemlig på meg langermet våtdrakt. Etter en hel dag i den stekende solen var det en noe rosa M som trengte litt ekstra omsorg den kvelden…

http://www.news.com.au/story/0,23599,23368482-421,00.html

Endelig er han her! Flyet landet når det skulle på lørdag, og en spent Tina sto og trippet i ankomsthallen. I går spiste vi gratis BBQ i en av parkene i byen, arrangert av en eller annen menighet. Det er ikke uten grunn at Adelaide også blir referert til som "Kirkenes by"; her er så mange trossamfunn og kirkebygg at teologistudenter fra hele landet reiser på studietur hit. Noen av byggene er praktfulle monumenter, mens andre er forfalne og triste å se på..

Senere dro vi på Sunday Session Pubcrawl med Exchange Society - de begynte klokken 14 (!), men vi traff dem litt senere. Amy og de andre var veldig spente på å treffe M, etter at jeg har mast hull i hodene deres om ham. Det ble egentlig en relativt kort kveld: vi tok trikken til Glenelg, fant de andre, bestemte oss for at hard festing ikke var tingen i dag, spiste hver vår is og dro hjem igjen...

Det er jaggu mye arbeid som må til for å nå kravene som stilles til en på skolen her.. Dette semesteret har jeg 6 oppgaver på 500 ord pluss 1 oppgave på 1000 ord (alle om forskjellige emner) i det ene faget, og to store oppgaver (hhv. 2500 og 5000 ord) i det andre faget. I tillegg har jeg eksamen i det ene faget, og må hele tiden poste innlegg på diskusjonssidene på nettet. Og det blir ikke enklere av at jeg ikke egentlig har noen klassekamerater heller, alt er jo online... Litt av en forskjell fra hjemme i Norge, det er helt sikkert! Så den siste uken har gått med til intens lesing, forsøk på å få litt oversikt og deltakelse på workshops med Learning Connection, for å få et innblikk i hvordan lære på denne måten..

Denne kvelden har blitt tilbrakt slengt utover sofaen til Amy med en dårlig chic-flick og et glass rødvin, mens jeg gleder meg til i morgen når M kommer...:)

I går begynte altså skolen for fullt. Det er veldig uvant å ikke skulle ha forelesninger, eneste jeg trenger å være på skolen for er workshop annenhver mandag. Workshop er en slags forelesning, men litt mer uformelt og merkelig. Jeg var på min første i går, og det er absolutt skremmende og overveldende. Språket er så akademisk at jeg ikke har tid til å forstå alt professoren sier, det går så fort! Men samtidig har jeg funnet ut av sykepleierutdanningen ved UniSA er høyest rangert i hele verden, noe som betyr rikelig uttelling for strevet (for det kommer det til å være). Nå sitter jeg på skolen og skriver ut modulene mine i de to fagene jeg skal ha dette semesteret: Collaborative Approaches to Health og Acute Cardiac Care. Det er utrolig spennende lesing, men som sagt - veldig skremmende også!

Ellers venter jeg på Nurses Board of South Australia som skal godkjenne sykepleier- autorisasjonen min. Slik jeg forstod det kan det ta opptil 3 måneder før jeg kan søke om jobb her som sykepleier. I mellomtiden tenker jeg å skaffe meg en midlertidig jobb som servitrise eller noe. Men akkurat nå om dagene klarer jeg ikke tenke på sånt, bare tre dager og 17 timer til M kommer på besøk.....

I dag starter skolen. Endelig! Jeg har blitt fryktelig lei av å ha så mye fritid (ja, jeg vet, jeg kommer nok til å bite i meg disse ordene snart nok). Jeg har kommet meg vel på plass i leiligheten min, og blitt gode venner med Judy, min kinesiske flatmate. Dave, min andre flatmate, har jeg ikke sett så mye til ennå. Og så har jeg funnet ut at jeg har veldig greie naboer! Judy låste seg ute fra rommet sitt i går kveld, og - ta-ta-ta-taaaaa - SuperTina to the rescue! Jeg banket på hos naboene, fikk låne en stige og klatret inn vinduet som en helt! Det var stående ovasjoner og jublende latter i hele gaten (ok, en smule overdrevet). Naboene, et koselig par i 40-årene, to sønner og en bestefar, inviterte oss over til å låne badebassenget deres når som helst! Dette blir bra!

Hvert år i slutten av februar er Adelaide vert for billøpet Clipsal 500, et V8-løp. Da sperres halve østlige delen av sentrum av, for en ellevill helg som tiltrekker seg mennesker av alle slag og aldre. Spesielt australiernes svar på rednecks er tilstedeværende. Små og store samles for å feire denne edle bilsporten. Min deltakelse i dette sirkuset var heller begrenset; det eneste var å høre motordrønnene som ljomet gjennom byen. Det var helt til en jeg kjenner her sa han hadde en gratisbillett til Santana-konserten som skulle være søndagskvelden. Opportunistisk som jeg er, kastet jeg meg over tilbudet, og det var det jaggu bra jeg gjorde! Det var en fantastisk konsert (utendørs), med stemning til å ta og føle på. Mannen selv var seg selv lik, med batikk-skjorte, fargerik lue og heseblesende gitarspilling. Bandet var veldig bra, med to dyktige trommiser som skapte herlige latinorytmer. Alt i alt en storartet opplevelse, og tenk – uten å betale en krone!