South Australia er den første staten i Australia som ble grunnlagt av frie immigranter og ikke av dømte straffanger. Men South Australia er en foregangsstat på mange måter: første stat som tillot kvinner i parlamentet, første staten som forbød rase- og kjønnsdiskriminering, som legaliserte abort og er et av de første stedene i verden til å innføre stemmerett for kvinner. Også i forhold til urbefolkningen er SA først ute: i 1966 ga SA aboriginene tilbake retten til å eie landområdene kolonistene overtok. Området heter Kaurna og er merket av på alle kart. Konflikten mellom ’nye’ og ’gamle’ australiere er tydelig i media, og SA prøver virkelig å rette opp i tidligere feil. Alle offisielle taler, på universitetene, konserter og formelle middager/seremonier, starter med en velkomst på aboriginsk, der tilhørerne ønskes velkomne til Kaurna-land. 13. februar i år holdt Australias statsminister Kevin Rudd en pressekonferanse der han offisielt unnskyldte for alle overgrep mot aboriginere. Han fremla et forslag om å utnevne en komité med ansvar for å utjevne sosioøkonomiske forskjeller mellom aboriginere og ikke-aboriginere, som ble godt mottatt. Du trenger ikke dra langt utenfor formelle settinger for å finne skjulte fordommer mot det folket som opprinnelig bodde her, og mye av dette tror jeg skyldes Australias feilslåtte politikk overfor aboriginerne: i et forsk på å gjenopprette urett begått mot ’the Lost Generation’ innførte staten en støtteordning. Denne har i bunn og grunn ført til at veldig mange aboriginere ikke trenger å jobbe, men lever på trygd fra staten. Dagdrivende, alkoholdrikkende aboriginere sitter i parkene rundt omkring i Adelaide, og dette bygger opp fordommer i befolkningen. Det blir spennende å følge med på prosessen videre med Rudds forslag, spesielt nå som statsbudsjettet skal vurderes…

Det var med latter og undring jeg innså hva som hadde skjedd på Victoria Square. Folk flokket seg rundt den store fontenen og lot seg avbilde foran det kjente landemerket. Hvorfor? Joda, tradisjonen tro hadde noen nordmenn på vei hjem fra feiringen tatt på seg rollen som russ og fylt fontenen med såpe. Såpeskummet som veltet utover bassengkantene vakte oppsikt og begeistring blant de mange tilskuerne. De eneste folkene som ikke så så glade ut var de offentlige arbeiderne som måtte rydde opp. Herlig, akkurat som hjemme!

Hurra for 17.mai! ANSA Adelaide arrangerte feiring i Glenelg, hvor de fleste norske studentene bor. Pga. dårlig værmelding ble arrangementet flyttet innendørs, noe som uheldigvis betød at alle lekene ble avlyst. Men det vanket hotdog, is og brus på oss, og hjemmebakte skoleboller. Det var norske flagg overalt, og veldig snodig å høre bare norsk språk rundt seg. Vi var en gjeng som dro, to norske og seks andre. Hege, hun andre norske, hadde lært sine flatmates å si "Heia Norge" og "Hipp hipp hurra", og entusiasmen var det absolutt ingenting å si på. Det ble et kortvarig arrangement, men snarrådige nordmenn visste råd: vi dro hjem til Hege og arrangerte våre egne leker! Vi hadde potetløp (jentene vant!) og sekkeløp (sorte bossekker anbefales ikke; det endte med sekkebukse og løping i stedet for hopping), og vi hadde det fantastisk moro! Vi koste oss med en plate melkesjokolade med nonstop i, og spilte Postgirobygget for hele nabolaget.

På kvelden var det en mer formell feiring. Folk hadde kledd seg opp i finstasen (ingen bunader da...) og var virkelig i stemning. Vi fikk servert spekepølse og røkelaks, jarlsberg og brunost og eplekake til dessert! Etterpå var det utlodning av diverse snop og matvarer (fiskeboller på boks) fra gamle Norge,med påfølgende staselig fremføring av nasjonalsangen. D.D.E. ljomet over høyttaleranlegget, og det var en kjempekoselig kveld. Alt tatt i betrakning var det en herlig feiring, eneste jeg savnet var bauekorpsene... Heia Norge!

Australia er det tørreste kontinentet i verden, og South Australia er den tørreste staten i landet, så tørke er et stort problem her. Sommeren var veldig lang og veldig varm, og medførte enorme vanskeligheter, spesielt for bøndene i området. Amys familie er fruktdyrkere og holdt på å gå konkurs tidligere i år. Med strenge vannrestriksjoner fikk de ikke vannet jordene sine og ble tvunget til å kjøpe vann for å redde avlingen. Tilsammen kostet det dem nesten AU$ 100 000 (tilsvarer ca. en halv million norske). De klarte seg over denne kneiken, men tørken blir visstnok verre og mer langvarig for hvert år. Vannstanden i Murray River (største elven i Australia, munner ut i SA) har sunket med flere meter bare i sommer og alle går nå og håper på en våt vinter. Det var på høy tid at det begynte å regne, og egentlig gjør det meg ingenting. Det gjør bare at jeg føler meg mer hjemme.

For en stakkars liten pike fra Norge er det veldig rart å se utbredt reklame for alkohol overalt. Vintage Cellars, Bottl’o, Sip’n’save: de har store plakater på busser og bygninger, og tv’en viser også masse tilbud på alkohol (2 for 1 og sånn). Drikking er en sentral del av kulturen her, og SA har, som alle de andre ”statene”, diverse lokale øl- og vinsorter. Det mest kjente vindistriktet i SA er Barossa Valley, som produserer uhorvelige mengder vin. Hvis du går på Vinmonopolet hjemme (her ler de når jeg forklarer hvordan det funker hjemme, med MONOPOL) og kikker i hyllen under Australske viner, finner du garantert flere fra Barossa Valley. ”After-work drinks” er helt vanlig; i fem-seks tiden på vanlige dager sitter dresskledde menn og kvinner med en iskald øl eller et glass vin på de utallige pubene rundt om i byen. Snodig. Men det som tar kaka er ”Drive- through bottle shops”! Ja, det er akkurat dét det høres ut som: du kjører bilen din inn i ”butikken”, forteller personen i skranken hva du vil ha, og så henter de det til deg. Og disse butikkene er åpne til langt utpå kvelden, mye lenger enn dagligvare- og klesforretninger. Helt absurd!

Brødet her er en vits! Hvis en går på en vanlig dagligvareforretning får en kun tak i digre, helt firkantete, ferdigoppskårne myke saker som de kaller brød. Disse brødene holder seg i ukevis, og er ikke akkurat mettende. Og hvis du ikke er fan av lyst brød er du i trøbbel. Nei, takke meg til, til og med god gammaldags Kneip er å foretrekke fremfor de tullete loffedingsene. Heldigvis bor jeg nært Central Market, hvor de selger ordentlige brød som faktisk smaker noe. Litt dyrere er det, men du verden! det er verdt det!

Hvis en går gjennom en av byens mange parker etter mørkets frembrudd er det vel verdt å kikke opp i trærne. Overalt kan en se possums, som ser ut som en blanding mellom en kanin og et ekorn, med digre øyne. De synes ikke om dagen; da sover de inni trestammen. Men når kvelden kommer, stikker de hodene ut på jakt etter mat. En possum sitter helt rolig for å gjøre seg usynlig, men det er ingen grunn til å prøve å kose med den; den har skarpe klør og kan lage stygge sår i huden. I Renmark, der Amy kommer fra, er det en liten dame som hver kveld legger frukt og brød ved foten av hver tre langs elven. Når det så blir mørkt kommer possumene ned, og det hele har blitt en aldri så liten turistattraksjon. Det er nå engang slik at vi blir fascinerte av dyr vi ikke er vante med…

En ting som er veldig tydelig her i SA er tilstedeværelsen av folk med funksjonshemming. En jeg kjenner fortalte meg at 24% av befolkningen her har en eller annen form for funksjonshemming, som er den høyeste forekomsten i hele Australia. Hele byen er preget av dette; alle fotgjengeroverganger har lydsignaler, offentlige kontorer har døvetolk tilgjengelig på telefon og det er ramper på alle busser og fortauskanter. Så er spørsmålet om det er så bra tilrettelagt fordi det er så mange funksjonshemmede, eller om det er så mange funksjonshemmede fordi det er så bra tilrettelagt…