Akkurat kommet hjem fra Sydney, og så var vi på farten igjen. Planen var tog fra Adelaide til Darwin, den berømte togreisen The Ghan. Påbegynt i 1878 mellom Adelaide og Alice Springs, og fullført i sin helhet så sent som 2004. I gamle dager måtte en reise siste strekningen med kameler importert fra Afghanistan, derav navnet The Ghan. Vi slapp kamelreise, men egentlig hadde det kanskje vært vel så behagelig. The Ghan er sikkert en flott reise - hvis en ikke har de billigste setene sånn som vi hadde! Ikke bare skal toget frakte deg 2979 km, men det gjør det i rekordhastigheten 100km/t. Så da sitter en der da, stuck inne på toget i tre - 3 - dager. Jeg var jo kanskje litt optimistisk og trodde at "reclining seats" faktisk gikk an å legge ned... Vi sov best på gulvet, men det ble heller lite søvn. Toget stoppet i Alice Springs i fire timer for sightseeing på dag nummer to, og det var et velkomment stopp! Vi kunne sprade rundt og kjenne på solen og drikke ordentlig kaffe (så ordentlig som den blir i Australia) og kikke på suvenirer og kunstverk, før det var tilbake på toget. Neste stopp var morgenen etter, i Katherine, en by med "tallrike attraksjoner" ifølge togkatalogen. Kanskje det er fint her på riktig tid på året, men vi gjorde ingenting i fire timer. Tilbake på toget og fire timer senere ankom vi Darwin.

Darwin var en utrolig koselig by. Litt stille ettersom det var regntid, men det passet oss fint. Vi trasket gatelangs, var på museum og på kino og i krokodillepark. Vi var også og hentet vår fantastiske Wicked Camper! Dette skulle altså være vårt hjem i de neste seks ukene. Etter et par dager i Darwin satte vi kursen mot Kakadu National Park. Én ting er sikkert, Northern Territory i januar er VARMT! Ikke varmt som i Adelaide, men rundt 30 grader og superklamt! Så da vi kjørte fra Humpty Doo (ja, det ER faktisk et ordentlig navn) og inn i Kakadu og regnet begynte å øse ned, så var det velkomment. Dette var jo heller ikke noe ordinært regn. Det så ut som tv-regn, som bare bøtter ned uten stopp. Tilogmed Bergen tilbyr ikke denslags regn. Da var de bare én ting å gjøre: ta med seg shampoen og balsamen ut og ta en laaang dusj!

Vår opplevelse av Kakadu var noe begrenset ettersom regntiden fører med seg flomvann, og i flomvannet, krokodiller. De fleste vannhullene og fossefallene var stengt for besøkende, og de som ikke var det krevde 4X4 for å komme dit. Vi besøkte Nourlangie for å se på de eldgamle aboriginske hulemaleriene der, men ga opp ganske snart. Ikke fordi det ikke var fascinerende, men på grunn av fluene. Altså, verden rundt hører vi om kenguruer og koalaer som Australias nasjonaldyr, men det er ingen som har nevnt fluene. For det er ikke vanlige fluer dette. Fluene her gjør det personlig. De utmerker seg med sitt usedvanlige pågangsmot. Hvis en australsk flue vil være inne i nesen, øyet eller øret ditt, tar den ikke nei for et svar. Prøv å vifte den vekk, og den flakser rett utenfor rekkevidde for så å returnere med fornyet viljestyrke. Fluene er en så innlemmet del av australsk friluftsliv at det finnes et navn på gesten å vifte dem vekk - den såkalte 'Australian salute'.

Uansett, etter en natt i Kakadu og litt feil-vei-kjøring (bare sånn to timer eller noe før vi oppdaget det) kom vi oss inn på riktig kurs, rett vestover mot grensen mellom Northern Territory og Western Australia. Western Australia er ca. en tredjedel av hele Australia, men har bare omtrent 10% av den totale befolkningen. Mye rett frem kjøring uten å se folk altså. På denne turen prøvde vi oss på en grusvei og fikk bekreftet at bilen vår faktisk ikke var en 4X4. Vi tilbakela omtrent 4,5 km før vi bet i det sure eplet og snudde. Men det var moro så lenge det varte! Så da ble det ikke noe The Kimberley på oss, da dette var eneste veien inn og gjennom dette området. Men vi så mye annet på veien:

I Australia er stedsnavn beskrivende, om ikke så veldig originale. Eksempler er Dry Lake (joda, ikke noe vann der), Snowy Mountains (jepp, med snø på) eller One Tree Hill (du gjettet riktig, en haug med et tre på). Men noen navn, som vi kjørte forbi eller oppdaget på kartet fikk oss til å hikste av latter. Hva med Howlong? Eller Cockburn? Eller vår favoritt Tittybong?

Mens vi kjørte over en lang rett strekning oppdaget i plutselig at det var skogbrann - på begge sider av veien! Eller, skogbrann er vel å ta litt hardt i, for det finnes ikke skog her, bare busker. Heldigvis hadde vi lest litt om det på forhånd, og bestemte oss for at dette var kontrollert avbrenning av døde planter, for å skape plass til nye, friske vekster. Likevel kjørte vi så fort vi kunne gjennom der...

Omsider kom vi frem til Broome. Broome kan vel egentlig ikke kalles en by. Broome er mer som en b. Men vi likte oss veldig godt her. Etter en stjålen dusj på en campingplass og middag på McDonalds (eneste som var åpent), rigget vi oss til utenfor turistinformasjonen i sentrum. Vi ble i Broome noen dager og bare slappet av. Det var fryktelig varmt, så vi tok inn på hostel en natt, og badet i bassenget der. "Men hvorfor gikk dere ikke bare på stranden og badet?" hører jeg deg si. Jo, fordi vannet var fullt av 'stingers', dødelige brennmaneter som gir deg 20 minutter med ulidelige smerter før du dør en smertefull død. Derfor. Vi dro på kamelsafari på stranden, og så 'Australia' på Sun Pictures utendørskino fra 1916, visstnok verdens eldste. Det var snodig å se den ene scenen i filmen hvor de besøker en utendørskino som var nesten identisk med den vi satt i! Siste dagen i Broome besøkte vi en krokodillepark, og følte oss litt som Steve Irwin. Men bare litt, for heldigvis var alle de store krokodillene godt sikret bak hønsenetting og stakittgjerder..

Etter Broome begynte reisen nedover kysten. Vi overnattet i Port Hedland og besøkte Karijini National Park. Her var det nydelig! Du vet det typiske landskapet du ser for deg, med rød jord og dype daler med en liten elv i bunnen? Sånn var det! Vi badet i en nydelig liten kulp, Fortescue Falls, og gikk små turer til Fern Pod og Oxer Lookout. Om morgenen var vi sikker på at dingoene som hadde lusket rundt bilen vår kvelden før hadde stukket av med Mathias' sandaler, men vi fant dem tilslutt inni bilen. Neste stopp, Exmouth.

Exmouth er en liten plass som fullt og helt er avhengig av turisme. Vi tok inn på en caravan park, og tilbrakte noen deilige dager her med bading i svømmebasseng, emu-spotting og snorkling i Turquoise Bay. Vi fikk tilogmed selskap av noen skilpadder!

Mathias tok dette nydelige bildet av oss på vei hjem til Adelaide fra Sydney.

Etter en noe annerledes jul var det på tide med en noe annerledes nyttårsaften. Mens nyttårsaften i Bergen vanligvis feires i slaps og mørke, befinner denne dagen seg midt på sommeren i Australia. Og hvor ellers kan man oppleve en ordentlig australsk nyttårsaften enn i Sydney? Så vi pakket bilen full av madrasser og kjølebager, satte oss i bilen og begynte den 1446 kilometer lange kjøreturen til Sydney via Canberra. Vi stoppet først i Renmark, fire timer utenfor Adelaide, for å hilse på Amys familie. De tok godt imot oss, og vi endte med å være der litt lenger enn vi hadde tenkt. Ettersom bilen vår snart feirer sin 30- årsdag (og veteranbilstatus i Norge, hurra), er den strengt tatt litt gretten i blant. Så på veier med 110 som fartgrense fyker vi avgårde i sånn ca 80km/t. Raskere enn det så begynner bilen nemlig å protestere. Med blikket festet på bakspeilet for å slippe forbi utålmodige australere begav vi oss ut den lange etappen over the Hay Plains. Denne strekningen er ikke akkurat kjent for sitt fantastisk spennende landskap og det er et rykte som er vel fortjent. Ingenting i alle retninger, bare en tofelts vei rett frem. Kjekt! Og for å minne deg på det igjen, dette var midt på sommeren, type australsk sommer = VARMT! Vi beregnet at det var minst 50 grader inne i bilen. Men heldigvis har ikke bilen vår aircondition...

Etter en fire-fem is-stopp og noen små sightseeing-turer på steder vi ikke egentlig hadde tenkt å dra til kom vi endelig frem til Canberra. Planen var å besøke Erin, som er en jente vi har blitt kjent med i Adelaide. Hun kommer opprinnelig fra Canberra og skulle hjem til familien på ferie etter jul. Det passet jo veldig fint med våre planer om Sydney, så vi avtalte at vi skulle komme og besøke henne i Australias hovedstad. Det eneste var at hun skulle ta et fly som var der sent på kvelden, altså etter vi ville være der. Ikke noe problem, sa Erin, her er adressen, og så gir jeg dem beskjed om at dere kommer. Ok, da gjør vi det, finner en adresse i en by vi ikke har kart over, jadda. På vei inn i byen klarte jeg det utrolige og - joda - punkterte. Ikke noe problem, vi har jo reservedekk. Men ikke noe å skifte dekket med...

Så da stod vi der da, uten kryss og uten å vite hvor vi skulle. Heldigvis forbarmet en mann seg over oss og lånte oss utstyr til å bytte til reservedekket. Som forøvrig ikke helt passet, men det var det beste vi fikk til. Vi vinket farvel til snille mannen og kjørte videre - nå i frekke 30 km/t - til første og beste bensinstasjon så vi fikk fylt litt luft i reservedekket og spurt etter veianvisninger. Nordmenn på tur i beste stil, alltid forberedt og godt planlagt! Etterhvert fant vi frem og ble godt tatt imot av Erins foreldre og søsken, som syntes det var veldig spennende med utenlandske turister på besøk. Vi fikk deilig middag og møtte Erin i døren da hun kom hjem, og la oss til for natten i bilen. Dagen etter var det sightseeing i Canberra. Hovedstaden er veldig luftig og kan vel best beskrives som en park med en by inni. Her er grøntarealer overalt, som også bidrar til å spre byen utover et stort område. Men ulikt Adelaide er kollektivsystemet her godt utbygget, så det byr egentlig ikke på så mye problemer å komme seg rundt. Vi var inne på parlamentsbygningen (forøvrig tegnet av Erins stefar) og tuslet rundt i gågatene i sentrum. Kvelden ble tilbrakt på den lokale irske puben (minst én i hver bydel på hvert eneste lille sted i Australia tror jeg) sammen med noen venner av Erin. Veldig kjekt!

Etter en ikke-så-tidlig morgen dagen etter satte vi kursen mot storbyen. Vi kom til utkanten av Sydney og skjønte at det var på tide å kapitulere og investere i et kart. Sydney er visstnok en av verdens verste byer å kjøre i, men det gikk overraskende greit! Mathias er heldigvis veldig flink å svinge kjempefort etter at jeg roper ut: neineinei, bak der, det var DEN innkjørselen der bak! Hvor bodde vi spør du? Hotell? Hostel? Neida, i bilen så klart! Vi kjente en som hadde samme planen som oss for nyttårsaften, så etter en kjapp telefonsamtale med en noe beruset David endte vi opp i Manly, like nord for Sydney sentrum. For et nydelig sted! Hvis du noensinne besøker Sydney, vær sikker på å dra til Manly en dag og bare nyt. Den kvelden tente vi bål og grillet på stranden sammen med en hel gjeng backpackere, før vi trakk oss tilbake til vårt lille mobile krypinn.

Nyttårsaften startet på sedvanlig australsk vis, med strålende sol. En tjue minutters fergetur, med utsikt mot ikoniske Harbour Bridge og Sydney Operahouse, fraktet oss trygt inn i kjernen av Sydney. Klokken var ikke mer enn 10 om morgenen, men nyttårsaften er stort i Sydney og det betyr folk overalt. Vi kjøpte vann og snacks og stilte oss opp i køen for å komme inn i Royal Botanic Garden. Vi har vel alle sett nyttårssendingene fra Sydney med fantastisk fyrverkeri fra broen, og tenk at nå skulle vi se det med egne øyne! Vi rigget oss til på en ledig plass og ventet. Og ventet. Og ventet. Dagen ble varmere og varmere, ikke en sky på himmelen. Folk begynte å gjemme seg under tepper og håndklær for å skygge for solen, og klokken var vel knapt tolv. Vi innså fort at vi kanskje ikke hadde verdens beste plan, og det begynte å demre hvorfor det bare var turister og ikke Sydney-folk inne i parken. Da Mathias, til tross for tjukke lag 30+, begynte å bli rosa på ryggen bygget vi oss et provosorisk telt av teppe og sjal og søkte ly under der. Vi hadde ikke mulighet til å gå ut av parken igjen, for da fikk vi ikke komme inn igjen, ettersom det var vakter ved inngangen som regulerte hvor mange som fikk komme inn. Så vi ventet. Og ventet. Og ventet.

Verden er liten. Jeg tok en liten tur for å strekke på bena, og traff plutselig på Ria, Carmen og Ben som vi kjente fra vi var på New Zealand. De satte seg med oss og vi utvekslet nyheter og reiseopplevelser, og brått begynte det å mørkne. Fyrverkeriet er arrangert i to puljer: én for småfolk klokken ni, og én for voksne barn på slaget tolv. Hvert år har fyrverkeriet forskjellig tema. Årets tema var "Creation". Det var virkelig fantastisk å se og oppleve fyrverkeriet, både den første og den andre etappen. De var like, men ulike, og begge var spektakulære! Alle båtene i havnen var rigget med lys i mastene og alt var synkronisert i en eksplosjon av farger og fasonger. Vi talte ned til slaget tolv sammen med titusenvis av andre mennesker og jublet "happy new year" til alle rundt oss. Det nye året ble så klart også innviet med et kyss. SMASK!

Bing Crosby sang på radioen da vi våknet og strakk på oss. Julaften! Eller rettere sagt 1. juledag, ettersom Australiere etter årevis under britisk innflytelse feirer jul 25. desember. I anledning høytiden hadde Jennys familie kommet på besøk fra Canberra og Sydney: foreldrene Trish og Richard, hunden Panzer og brødrene Robert og Steven. Dagen startet med champagne. Ifølge Clay er dette er australsk tradisjon, men vi har våre tvil. Uansett, småsusete i hodet av champagne før frokost kastet vi oss over strømpene våre. M og jeg fikk snop og julehefter (takk mamma), mens resten av gjengen fikk massevis av små gaver. Adventskalender er ikke så stort her så de kjører liksågodt alle adventskalendergavene på én gang i strømpen. Det gikk i bøker og duftelys, men med noen hederlige unntak, slik som Clay sin trommeskjorte: når en tar på de forskjellige trommene i trommesettet spiller skjorten tilsvarende lyder! Forståelig nok var Clay opptatt med denne en stund, men etterhvert fikk vi iallfall i oss frokost bestående av fruktsalat, karamellisert grapefrukt, egg og bacon og varme croissants. Noe forskjellig fra tradisjonell norsk julefrokost!

Etter frokost gikk vi en tur i nabolaget. For et sjokk! Under hele frokosten hadde airconditionen stått på på full guffe, så det var en liten overgang å komme ut i 32 grader. Ingen boblejakker og ski her i gården! Faktisk er det er veldig merkelig opplevelse å se julepynt på hus og gatelys, mens alle går rundt i sommerkjoler og shorts. Det er vel det største kultursjokket vi har opplevd så langt, alt er så veldig fjernt fra hjemme. Vel hjemme igjen, svette og fæle, var det tid for middag. Grillet laks og salat i alle varianter, og deilig kokosmousse til dessert. Vi lagde riskrem med rød saus til, men bare Steven vågde å smake. Etter middag kom det store høydepunktet: gaveoppakning! Treet vårt var egentlig ganske fint, dog i plastikk. Vi hadde overraskende mange gaver alle sammen, så julepapir og gaveesker begravde oss nesten tilslutt. En fin jul, men neste år sier jeg som Bing Crosby "I'm Dreaming of a White Christmas".

Samling fiiine bilder fra New Zealand

Ok, her er kortversjonen for de som ikke gidder lese mine lange avhandlinger.

Reiserute: Adelaide- Melbourne - Christchurch- Kaikura- Wellington- Taupo- Auckland- Mercury Bay- Rotorua- Waitomo- Taupo- River Valley- Wellington- Nelson- Westport- Lake Mahinapua- Franz Josef- Wanaka- Queenstown- Christchurch- Melbourne- Adelaide

Reisemåte: Kiwi Experience hopp-på-hopp-av-buss

Opplevelser: Fallskjermhopping, havkajakk, rafting, grotte-rafting, fjelltur, bad-tasteparty, jetbåttur, Maori kulturopplevelse (Hangi-feast), brevandring, natur.

Inntrykk: Herlig, anbefales på det sterkeste.

Sånn! Nå kan du scrolle nedover og bare se på bildene.

Tidlig opp, ferge til Picton og buss videre til Nelson. En liten stopp ved et vann, hvor de tøffeste tok seg et bad. Dette var også vårt første ordentlige møte med NZs 'sandflies' - små knott-lignende dyr som spiser små biter av huden din! Denne dagen var preget av små skogsturer og det var stort sett det. En litt grå dag egentlig, så alle var litt slappe. På hostellet spilte vi 'spoons', som er et utrolig morsomt kortspill/reaksjonsspill. Vi fikk prøvesmake lokale øl-typer og tilbrakte resten av kvelden i sjelden luksus - vi så film! Dagen etter dro vi mot Westport, og på veien dit dro Mathias og jeg sammen med noen andre fra bussen på jetbåt-safari gjennom Buller Gorge. Denne båten var visstnok NZs kraftigste jetmotor, og de kjørte den for det den var verdt. Men det aller beste var bekledningen - vi var vakre! Westport var et rolig sted, og jeg følte meg litt uggen, så det endte med at Mathias gikk til puben med de andre mens jeg lå på hostellet og leste. Litt deilig det også!

Fra Westport gikk turen til Lake Mahinapua via Cape Foulwind og Punakaiki. Cape Foulwind er en yngleplass for sjøløver, derav navnet. Vi gikk en lang tur langs kyststripen der og hilste på hester, weka'er og sjøløvene. I Punakaki kikket vi på 'Pancake Blowholes', et naturlig fenomen der bølgene blir presset opp gjennom små hull i svabergene og lager en kraftig stråle rett opp i luften. Lake Mahinapua er et kjent og kjært sted for sjåførene hos Kiwi Experience. Her holder nemlig Les til, en noe eksentrisk dog søt gammel mann, kjent for sine skarpe meninger og store kontaktnettverk. Han eier hostellet og The Poo Pub, som er hele hensikten med at Kiwi stopper på denne plassen. The Poo Pub er legendarisk i det at alle Kiwi-bussene som kommer dit har tema-fester, og det har vært ganske så mange opp gjennom årene. Veggene i puben er dekorert med bilder fra tidligere fester og det skorter iallfall ikke på fantasien hos festdeltakerne. Vi hadde fått temaet 'bad taste', og vi fikk mildt sagt valuta for pengene! Jeg legger bare ut ett bilde, bare for å gi inntrykk av hvordan det var. Resten er sensurert av frykt for at noen stenger siden min.

Neste stopp på programmet: Franz Josef. Det store trekkplasteret her er isbreen. Opprinnelig hadde vi tenkt å ta tur med helikopter over breen, men været så så dårlig ut så vi bestemte oss for å ta heldagstur i stedet. Igjen, lag på lag og sekk med forsyninger, så var vi på vei. Været var sånn passe, men kom seg veldig fort. Vi klatret over isklumper og ålte oss gjennom bresprekker, mens solen tittet frem fra bak skyene. Brødskiver og sjokolade ble konsumert med den største fornøyelse, for det var på tide starte nedstigningen. Vel tilbake på hostellet overrasket Mathias, Oscar og Chrissy meg med kake med lys - bursdagen min- og små gaver. Vi spiste kaken (stooor kake delt på fem personer - ikke noe problem) og tok en tur på spa. Vi lå og duppet i 40 graders utendørs basseng og kikket opp på stjernene. For en fin dag!

Wanaka var neste stopp. På veien dit stoppet vi ved flere nydelige innsjøer, blant annet Mirror Lake. Her er vannet helt stille, så en kan få et perfekt speilbilde av fjellene i bakgrunnen. Wanaka er en liten by med masse sjel, til tross for at den flommer over av turister og sommerhusfolk. Byen ligger like ved en innsjø, med snøkledte fjell som innramming. Vi lekte turister og kikket i alle butikkene, og inviterte vennene våre til rommet vårt på hotellet (litt luksus må en unne seg) for å se film.

Neste dag stoppet vi ved "Puzzling World" - et slags vitenskaps-/funfact-senter. Vi prøvde oss på labyrinten og utforsket fysikkprinsipper. Selv om vi leste alle forklaringene på hvordan ting funket, var vi ganske tullete i hodet da vi dro derfra - iallfall jeg! Dagens destinasjon: Queenstown. Selv om debatten går om Taupo eller Queenstown er NZs action-hovedstad, er Queenstown definitivt stedet å være for festing. Her er det puber og utesteder overalt, men overraskende nok foregikk alt i relativt rolige former. Vi ble sittende på 'The World', hvor de serverte drinker i tekanner! Snodig konsept, men veldig artig. Dagen etter spilte vi frisbee-golf. Egentlig hadde vi tenkt å hoppe strikkhopp, men budsjettet tillot ikke det, så det ble med billig utendørssport og avslapning. Neste dag gikk turen tilbake til Christchurch hvor vi utforsket den botaniske hagen og kunstmuseet. Så var det på tide å returnere til Adelaide, via Melbourne med fly. Og det var slutten på vår fantastiske reise til New Zealand!

Ok, på tide med seriøs oppdatering her! Hvor var jeg kommet...? Jo, Wellington ja! Om morgenen dro vi tidlig mot Taupo. Det strides om Taupo eller Queenstown er New Zealands action- hovedstad, men Taupo hadde iallfall massevis av aktiviteter på menyen. Vi bestemte oss for å utfordre oss selv og - hoppe fallskjerm! 12 000 fot fastspent til en instruktør, med bare en stoffduk som livline! Bussen satte oss av på den bittelitte flyplassen hvor et bittelite fly stod klart for å ta oss med opp i skyene. Det gikk vel ikke helt opp for oss hva vi hadde begitt oss ut på før vi var langt der oppe og kikket ned. Høydemeteren nådde 12 000 fot og - vosj - så var vi i gang. For en følelse! De første sekundene skjønner ikke hjernen hva som foregår, men når en kommer til seg selv...! Frifall i 40 sekunder før fallskjermen blir løst ut, og en henger der og dingler og kikker utover med utsikt i alle retninger. Fantastisk og absolutt å anbefale! Tilogmed for de som tror de ikke tør - man er fastspent til en annen, og når han hopper - ja, da hopper du også, for du har ikke noe valg!

Dagen etter satte vi kursen mot Auckland, NZs storby. Planen var å bli her noen dager, men en by er en by, og det var liksom ikke det vi kom for å se. Vi endte opp på teater og så en spektakulær oppsetning av "Phantom of the Opera" - for den nette sum av 240 kroner tilsammen! Hurra for kultursatsning! Vi fjaste rundt etter teateret og besøkte Skytower, hvor man har 360 graders utsikt over byen (høres det kjent ut?). Rart med det, men alle høye tårn i Australia/ NZ er den sørlige hemisfærens høyeste tårn! Jeg har sett tre til nå - Q1 i Surfers Paradise, The Eureka Tower i Melbourne og nå Skytower i Auckland.

Neste stopp på turen var Mercury Bay. Om morgenen plukket bussen opp en hel haug med nye folk, ettersom de fleste begynner turen fra Auckland. Bussen var plutselig stappfull! Etter noen par stopp på forskjellige (semi-) interessante steder, kom vi til Hot Water Beach. Nordøyen er preget av vulkansk aktivitet, og på denne stranden finnes det varme kilder like under sanden. Vi lånte oss noen spader og gravde litt, og voila! så hadde vi vårt eget lille spa! Det ble faktisk så varmt at vi måtte grave en kanal fra sjøen for å slippe inn litt kaldt vann! Hvor kaldt (les: ikke kaldt i det hele tatt) sjøvannet egentlig var fant vi ut på vår neste eskapade - havkajakk! Sammen med 8 andre fra bussen dro vi til en strand ikke så langt fra Hot Water Beach, hvor kajakk-instruktørene ventet på oss. Vi fikk et superkjapt introkurs, og så var det avgårde. Kystlinjen rundt nordøyen er fantastisk, og spesielt her rundt Coromandel- halvøyen. Det føltes veldig tropisk, og vi så tilogmed verdens minste pingvin! Vi padlet til stranden ved Cathedral Cove, som er en nydelig naturlig hvelving i fjellveggen. Her på stranden ble vi servert overraskende gode cappuccinoer laget av instruktørene våre. Etter litt mer fjasing og solbading dro vi tilbake, ble hentet av bussen og kjørt til Mercury Bay og koselige Turtle Cove (hostellet vårt).

Vi likte Whitianga og Mercury Bay så godt at vi ble der i tre dager. Whitianga består av ca. to hostels, seks butikker, tre puber og en havn. That's it! Men vi synes det var herlig med litt ro og fred, for selv om bussturene og tingene vi gjorde, var det veldig slitsomt også. Vi leide en bil og dro på kjøretur rundt i området, langs en noe sliten turistvei. Vi befant oss plutselig i en avsidesliggende tema-park, bygget av en mann med en forkjærlighet for snodige skulpturer og vannkraft. Parken var vel egentlig tenkt for barn, og vi storkoste oss! Vi kappet med små båter i et kanalsystem og kriget med vannkanoner, og lekte hamster i store hamsterløpehjul. Ubetalelig!

Tirsdagen kom og Rotorua stod for tur. Rotorua blir også kalt Sulphur City, Rotten- rua og Roto- vegas, og med god grunn - det STINKER! På grunn av alle geysirene og vulkanske mud-pools henger det en gjennomtrengende eim av sulfat over byen. Tenk råtne egg. Det maoriske navnet for Rotorua er Whangapipiro som betyr "evil-smelling place". Men det er visstnok veldig sunt å ta leirebad og sånn i leiren herfra. Gjør det den som vil! Vi bestemte oss for å bare henge og vente på kvelden; utenfor Rotorua ligger det en landsby som er en tro kopi av slik Maori-folket levde. I dag bor det en gruppe Maorier der, på tradisjonelt vis, samtidig som at det er mulig å komme dit og få et innblikk i hvordan det var. Og det skulle vi på kvelden. Vi ble hentet og kjørt til landsbyen, og ble møtt av et fantastisk rollespill som gjenskapte stammekonflikter og levesett, musikk og dans. Kulturen er spennede og til tider fryktinngytende, og jeg kan forstå at de britiske oppdagelses-reisende som møtte Maoriene første gang var vettskremte. Inkludert i opplevelsen var et måltid, hangi, laget på tradisjonelt vis i innpakninger senket ned i jorden over varme kilder og tildekket. Måltidet tar timesvis å tilberede, og bestod av kjøtt, fisk, grønnsaker og poteter, dampet og bakt nedi jorden. Desserten var pavlova (marengsaktig kake) og det var kanskje like greit - tradisjonell Maori- dessert er hjernen til rivaliserende stamme-medlemmer! Ja takk til pavlova!

Neste stopp på reiseruten var Waitomo. Waitomo er et enda mindre sted enn Whitianga, men det stedet mangler i størrelse tar det igjen i naturopplevelser. På veien dit var det noen som ville prøve Zorb-ing - en stor gjennomsiktig badeball med plass til tre-fire mennesker inni som blir dyttet utfor en bakke. De kom tilbake med blåmerker og støle muskler, men med store smil om munnen. Vi stoppet og tok en halvtimes bush-walk i Ruakuri Reserve, som er full av grotter, skog, limestone-formasjoner og elvesystemer. Kvelden ble tilbrakt på puben (sentrum var en pub og en fotballbane), hvor vi ble servert ordentlig grillmat med salat og brød til. Morgenen etter hadde Mathias og jeg meldt oss på grotte-rafting med "Black Water Rafting Company". Utstyrt med våtdrakter og gummiringer kastet vi oss utfor små fossefall og suste gjennom grottene - i fullstendig bekmørke! I taket i disse grottene kan en se pittepittesmå lys, nesten som stjerner. Det er 'glow worms', små larver som produserer lys for å tiltrekke seg insekter. Uheldigvis mistet jeg den ene kontaktlinsen min rimelig tidlig, så jeg kan ikke helt stå inne for hvordan det så ut. Men det skal visst være veldig flott!

Torsdagen var det tid for Taupo igjen. Taupo ligger like ved NZs største innsjø. Forskere tror at innsjøen ble dannet av et enormt vulkanutbrudd rundt år 186. Gamle kinesiske og romerske arkiver forteller om røde mørke skyer som forårsaket klimaforandringer og faget solopp- og nedgang i årevis. Midt i innsjøen er det en øy. Forskere ble overrasket da de målte størrelsen og omkretsen på bunnen av øyen - det er sannsynlig at øyen i innsjøen faktisk er toppen av Mount Tongariro, vulkanen som brøt ut i 186. Vi hadde ingen planer for dagen og endte opp på puben sammen med noen folk fra bussen. Like greit egentlig, for det begynte å regne hunder og katter tidlig på kvelden. Uansett måtte vi ta en tidlig kveld, for dagen etter stod Tongariro Crossing for tur - med start klokken 5.45!

Tiiiiidlig fredag morgen satt vi i bussen som tok oss til foten av Mount Tongariro. Tongariro Crossing er en fjelltur som krysser Tongariro- platået, beregnet til ca. 6 til 8 timer. Det så mørkt ut på toppen, med tunge grå skyer, men vi ble fortalt at det kom til å lysne opp om ikke så lenge. Så vi satte i gang, med lag på lag og sekk med komablanding i, i god norsk stil. Det lysnet det ikke opp. Å gå langs en egg som minner om Besseggen med èn meters sikt og sterk sidevind er IKKE kjekt! Mathias hadde veldig lyst å bestige Mount Ngauruhoe (bedre kjent som Mount Doom fra Ringenes Herre), men vi kunne ikke se fjellet engang. Det kom seg litt etterhvert utpå ettermiddagen, men det var to slitne nordmenn som kom ned fra den turen.

Neste stopp på programmet var River Valley. Tenk Riverdale (alvenes dal i Ringenes Herre). Med bratte vegger og med Rangitikei-elven i bunnen var River Valley et nydelig sted. Vi kjørte et stykke opp elven og forberedte oss på dagens action-fix - rafting! Denne elven er rangert som 'multiple grade 5' for de som vet hva det er. Og moro var det, det er helt sikkert! Kliss våte og fulle av latter kom vi tilbake til hytten og deilig varm mat.

Etter River Valley returnerte vi til Wellington hvor vi spiste middag og trasket rundt sammen med en god gjeng fra bussen. Det var også en kveld med masse farvel, ettersom mange skulle bli eller bare se nord-øyen.