Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Høres det kjent ut? Grunnen til at klisjeér er klisjeér er nettopp fordi de blir ofte brukt. Og det ER sannhet i dette ordtaket.

I disse klimaendringstider har vi alle hørt om global oppvarming og CO2 og menneskeskapte naturkatastrofer. "An Inconvenient Truth" er Al Gores dokumentar om den pågående klimakrisen. Det er kontrovers rundt tallene han bruker i presentasjonene sine, men alle i naturvitenskapelige kretser er enige om grunnprinsippet: Hvis vi ikke gjør noe NÅ, er det for sent. For alle som ikke har sett denne filmen ennå, anbefales den på det sterkeste. Det er en skikkelig tankevekker, og gir tips om små ting en selv kan gjøre for å minske sitt bidrag til forverring av situasjonen. Neste gang du skal kjøpe lyspærer, kjøp sparepærer! Mye bedre for naturen og bonus - billigere for deg!

Så, avgårde på biblioteket og lei "An Inconventent Truth"!

Dette nydelige armbåndet kom i posten i går. Det er en noe forsinket bursdags-/julegave fra Amy (hun har ikke kjent meg så lenge at hun helt vet at jeg liker å ha bursdag og jul hver for seg). Som ordtaket sier: Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.

Tusen takk, min due!

Merci beaucoup, ma petite chéri!

T. Pig Enterprises. Er dette et ordentlig firma, og isåfall, hva driver de med? Sjekk ut MySpace-siden deres. Del gjerne med andre her inne om du finner ut hva de driver med!

Henrik, hvis du følger med på bloggen min, her er mitt bidrag til albumet ditt!




For alle andre: sjekk ut Henrik sin hjemmeside, han er kjempeflink å oppdatere og har skikkelig swung på siden sin!

Begynt å bli surt og kaldt her i Adelaide, så da passer det med god varm suppe! Denne er med tomat og potet og (litt for mye) rosmarin. Vi kostet tilogmed på oss dessert i dag, en hjemmelaget apple crumble, men den forsvant så fort at jeg ikke rakk å ta bilde av den.

Prokrastinering verb. Fra latinsk prõcrastinãtum, av prõcrastinõ (utsette), prõ (til fordel for) + crãstinus (tilhørende i morgen), crãs (i morgen).

Definisjon fra Wikipedia:
Prokrastinering er et uttrykk innenfor psykologi som innebærer fremskyving eller unnvikelse av en handling som skal avsluttes. Dette innebærer at fokus forflyttes til andre handlinger som vil føre til at personen ikke får utført sitt opprinnelige arbeide.

Så vet du det.

Ja, som tidligere beskrevet har vi blitt kastet ut fra Regent street hvor vi har bodd siden juli. Vi fant tilslutt et nytt sted før vi dro til Great Ocean Road. Dette er litt lenger bort fra byen og på en annen kant, men det passer oss godt. Det koster omtrent det samme i måneden, og selv om det er litt mer kummerlig her er vi glade for å være her. Vi har et stort rom med to pulter, og en koselig karnappvindu-sofa hvor vi kan sitte og slappe av om kvelden. Vi bor sammen med to Columbianere, Felipe og Lina. De er ikke et par, så vi trenger ikke være redd for at situasjonen skal gjenta seg! De er stille og rolige og jobber mye, selv om begge to er fulltidsstudenter. Huset ligger like ved elven og det er gangvei hele veien til byen. Og så har vi en koselig hage på baksiden, selv om årstiden er litt feil for hagebruk nå. Så alt i alt, ganske fornøyde!

Vår nye adresse er:
12 Belgrave Avenue
Flinders Park 5025
South Australia
Australia

Etter å endelig ha funnet et sted som ville ha oss, kastet vi oss i bilen og begynte på den etterlengtede turen vår. Vi valgte innlandsruten til Melbourne, som går gjennom blant annet Ballarat. Her kikket vi på Eureka Centre som forteller historien om Eureka Stockade; minearbeidernes opprør mot den statlige graveavgiften. Det gikk som det ofte gjør i Australske opprør - de svakeste ble plaffet ned effektivt og brutalt. Men det endte iallfall med endringer i skatteleggingen, så noe oppnådde de til slutt.

Melbourne er Australias nest største by. Likevel fant vi ut at vi var veldig effektive sist vi var her, på vei til New Zealand. Det var ikke så mye igjen å se og gjøre. Vi endte opp på Melbourne Museum og sullet rundt i lang tid der. Blant annet fikk vi se den berømte (utstoppende) hesten Phar Lap, en australsk/new zealandsk vinnerhest av de sjeldne, som døde under mystiske omstendigheter i USA i 1932 (!). Etter dette ekstatiske møtet fikk vi i oss noe mat og fant en strandpromenade hvor vi parkerte hjemmet. Planen om å bli i Melbourne i noen dager ble vraket og erstattet med den nye planen 'dra i morgen tidlig'.

Great Ocean Road er en kystvei som snor seg langs sjøen og iblant svinger innom skogen. Det var nesten som å kjøre i Norge igjen; bratte svingete veier, grønt og fint, og bølgebrus på ene siden. Men én ting de har her har vi ikke i Norge - koalaer i alle tretopper! Vi kikket opp og så én, så en til, og så enda en. De fleste sov, som koalaer ofte gjør, men vi traff på en kar som var våken! Veldig søt!

Solen var på hell da vi oppdaget en bil som hadde kjørt i grøften. Barmhjertige som vi er stoppet vi og dyttet både foran og bak for å få bilen på veien igjen. Vi hadde ikke mye hell før det kom en mann med svær firehjulstrekker og slepetau. Da var det gjort på null komma niks! Hele denne rednindsaksjonen førte dessverre til at vi kom for sent til de Tolv Apostlene, ettersom solen var gått ned. Ånei! tenkte vi, hva gjør vi nå?

Løsningen var enkel: i stedet for solnedgangsbilder fikk det bli solOPPgangsbilder! Vi rigget oss til på en parkeringsplass som allerede var bebodd av tre andre biler og satte alarmen på 04.30. Det var kaldt og mørkt å stå opp før solen. Utstyrt med pledd og et lite kompaktkamera fant vi en bra utkikksplass i riktig vinkel for det perfekte bildet. Så ventet vi. Og ventet. Og ventet. Det var en stund der jeg var sikker på at solen ikke kom til å stå opp den dagen, men det gjorde det tilslutt likevel. Og jaggu ble det bra bilder!


Hele sørkysten av staten Victoria er sandstein. Sandstein er porøst, og når bølgene konstant slår mot klippene eroderer de. Det er mekanismen bak de tolv apostlene (som forøvrig bare er syv nå). Den samme eroderingsprosessen finner sted langs hele kysten. Ikke langt fra apostlene ligger London Arch og Bay of Island, som er minst like imponerende. London Arch, da kalt London Bridge, var opprinnelig to buer, men den innerste raste sammen i 1990, noe som førte til at to turister ble strandet på den ytterste delen og måtte hentes i helikopter.

På turen vår møtte vi også på noen merkelige, men typisk australske, landemerker. Jeg vet ikke hvorfor de gjør det, men australere virker besatt av å bygge ting så stort som mulig. Jeg skriver ting, for det er ikke noe nyttig slik som bygninger eller broer eller noe sånt. Nei, dette er utelukkende store, smakløse byggverk som kun kan ha til hensikt å kreve oppmerksomhet. Vi traff altså på The Giant Koala og den ikke mindre imponerende The Giant Lobster.












Med det rundet vi av Great Ocean Road, som var akkurat så fantastisk som alle har fortalt oss.

Vi har funnet et nytt sted å bo, hurra! Det er litt lenger borte fra byen, men det er et stort koselig rom, grei pris, og det ser ut til at de som bor der fra før er greie. Og heldigvis ordnet det seg med vår noe korte leieperiode. Så nå pakker vi bilen og kommer oss avgårde til Melbourne og Great Ocean Road! Endelig! Jeg har gledet meg til å kjøre Great Ocean Road helt siden jeg kom til Australia, så det er jammen på tide! Snakkes om en uke!

Ok, det skjer mye på én gang her inne på bloggen. Men det reflekterer livet mitt for tiden også. Mathias og jeg hadde planlagt å bruke påskeferien (nå) på å kjøre Great Ocean Road fra Adelaide til Melbourne og tilbake igjen. Vi hadde tenkt å dra tirsdag (i går), men fikk mandag vite av Clay, vår husvert og flatmate, at vi er nødt til å flytte. Jeg vet ikke om alle har fått det med seg, men vi bor altså sammen med et australsk par, Clay og Jenny, som venter barn i mai. Da vi fikk vite i november at hun var gravid satte vi oss ned med dem og diskuterte om det var på tide at vi fant oss et annet sted. Svaret vi fikk da var et soleklart nei, de ville gjerne ha oss her. Så det kom litt som lyn fra klar himmel da vi fikk denne nyheten nå, èn måned før de har termin. Så ikke noe tur på oss, iallfall ikke ennå.

Denne plutselige forandringen skaper store problemer for oss. At det et evinnelig mas å flytte er bare som upraktisk å regne. Siden det er midt i et semester er det ikke mye ledig. Det som er ledig er stort sett for folk som jobber, som har mer penger enn oss å bruke på å bo. Her har vi betalt 140 dollar i uken, mens nå ser vi på rundt 200. Det er en økning på omtrent 1200 kroner i måneden. Men det største problemet er at vi snart reiser! Vi har bare under tre måneder igjen i Adelaide, og vi har funnet ut at det er veldig vanskelig å finne noe for så kort tid. Med mindre vi er villige til å betale 560 dollar i uken (11.200 i måneden), noe som er helt urealistisk for oss nå. Realistiske alternativer inkluderer å bo i bilen eller å ta inn på hostel. Neppe helt ideelt for studenter i eksamensperiode. Vi leter som gale etter et sted og har allerede ringt minst 30 mennesker. Alle sier det samme: alt for kort tid. Vi skal på noen visninger senere i dag, så forhåpentligvis får vi napp på en av dem. Og kanskje - kanskje - kan vi dra på turen vår i morgen. *håpe*

Ny praksis, nye muligheter. Eller det trodde jeg. Det var selvfølgelig litt startproblemer denne gangen også, jeg hadde jo ikke forventet annet. Men det kom seg veldig etterhvert. Den første uken (eller tre dager) var jeg på cath laben, og fikk være med å forberede prosedyrer og ta imot pasienter. Andre og tredje uken gikk jeg sammen med Debbie i akuttmottak. Jobben hennes virker veldig spennende: hun er ansatt i mottak for å sikre rask vurdering og iverksette relevant behandling for de som kommer inn med brystsmerter. Det var fantastisk lærerikt å gå med henne. Alt jeg har lest og lært falt liksom litt på plass. Fjerde uken var jeg på cardiac step-down unit, som egentlig ikke er kardiologisk lenger, men gastro. Så det ble mye fjasing og masse lesing, ikke så mye hands-on. De fire siste ukene ble tilbrakt på CCU eller hjerteovervåkningen om du vil. Jeg er imponert over kunnskapene til de som jobber her, og er det bare meg eller er alle hjerteavdelinger fulle av koselige folk som liker å jobbe sammen? Det er iallfall min erfaring så langt, fra her og fra hjemme på hjerte/lunge på Haraldsplass. Det var en snodig opplevelse å være i 'ordentlig' praksis her. De visste liksom ikke helt hva de skulle gjøre med meg. Var nesten som om de følte seg litt truet av meg på en måte, kanskje fordi jeg faktisk har høyere grad enn de fleste der allerede. Men tro meg, jeg er ikke i nærheten av deres ferdigheter ennå, det krever nok årevis med erfaring. Det var ikke noe opplegg og ikke noe læringsmål. Jeg skrev mine egne mål, hvordan jeg kunne vurderes i de forskjellige ferdighetene, bestemte hvem jeg ville gå med og hva jeg skulle lese. Og ingen kom for å sjekke hvordan det gikk med meg. Veldig forskjellig fra praksisopplevelser i Norge. Men så er jeg jo litt utenom det vanlige nå da. Så for å oppsummere: litt oppstartstrøbbel, men veldig lærerikt og jeg tror det var verdt alt styret for å få det i stand. Nå er det prosjektoppgave som gjelder. Planen er å gå gjennom litteratur og finne ut hva viktige folk sier om kardiologiske sykepleiere, for så å forfatte en nasjonal standard for hva en kardiologisk sykepleier skal kunne og vite. Vi får se hvordan det går!

Ok, her er kortversjonen for de som ikke gidder lese mine lange avhandlinger.

Reiserute: Adelaide- Alice Springs - Katherine - Darwin - Kakadu National Park - Broome - Karijini National Park - Exmouth - Monkey Mia - Kalbarri - Hutt River Province - Geraldton - The Pinnacles - Perth - Fremantle - Margareth River - Denmark - Esperance - Norseman - Nullarbor - Adelaide

Reisemåte: Først tog, så Wicked Camper vans; So Much og Snowman Orgy

Opplevelser: Togtur, hete, krokodiller, hulemalerier, off-roadkjøring, kontrollert skogbrann, kamelridning, utendørskino, bading, stromatolitt-beundring, snorkling med delfiner og skilpadde, seiling, mikronasjon, Australia Day, Pinnacles, museer, konsert, innbrudd, vintur, hesteridning, treklatring, strandliv, KJØRING

Inntrykk: Fantastisk mange flotte ting å se i NT og WA, det er bare så sinnsykt lang avstand mellom dem! Ikke verdens beste idé å campe i en bil med inadekvat aircondition midt i den australske sommeren.

Sånn! Nå kan du scrolle nedover og bare se på bildene.

Perth er en storby med sjarm. Vi likte oss umiddelbart her, og brukte dagene på sightseeing og utnyttelse av urban luksus slik som restauranter og utesteder. Så var det Fremantle. Dumme Fremantle. Utrolig koselig, med smale gater og masse liv og røre og kaféer langs alle gater, som perler på en snor. Vi parkerte vårt mobile hjem og tok beina fatt. Tilslutt endte vi opp på en reggae-funk-konsert og drakk snodige øl fra mikrobryggeriet Little Creatures. Overraskelsen var stor da vi kom tilbake til bilen og oppdaget at dumme tyver hadde brutt seg inn. Låsen var tatt ut, og klær og sko lå strødd utover bakken. De stakk av med alle tingene våre, kamera, videokamera, pass, alt mulig greier. Så vi kjørte tilbake til Perth og fikk en ny bil. Denne bilen het Snowman Orgy. På kontoret i Perth satt også en liten rosa elefant med beskjeden:

Vi kunne ikke gjøre annet enn å ta ham med oss, og heldigvis ble Marvin og Shaun gode venner. Jeg tror Shaun har lagt ut litt ekstra bilder på Facebook (Shaun T Sheep).

Vi kjørte tilbake til Fremantle for å få med oss Fremantle Prison før vi dro videre, og tror du ikke det skjedde igjen!? Nytt innbrudd! Denne gangen var de late og knuste bare ruten istedet. Men vi hadde jo ikke noe mer de kunne stjele, så HA! Så etter en masse stress med politi og forsikringsselskap og bilutleier kjørte vi endelig videre med papprute med fine tegninger på!

Nedover kysten der stoppet vi i Mandurah og Bunbury, og gikk tur på Busselton Jetty, visstnok den lengste trekonstruksjonen i den sørlige hemisfæren. Vårt neste stopp var Margareth River, som er kjent for god vin og deilig mat. Vi var på vintur med en haug middelaldrende mennesker og tok en fantastisk ridetur med de flotte hestene George og Sausage (!) på Jester's Flat. Hestetreneren Paul lærte oss å ri ordentlig og fortalte små anekdoter hele veien, om rare folk som kom for å ri og om hans opplevelser som polocross-spiller. Alle som jobbet der virket genuint glad i hestene og behandlet dem bra. Anbefales på det varmeste!

Tiden begynte å løpe fra oss her, og vi måtte fortsette turen vår. Vi endte opp på Karri Forest Explorer Drive og fant Dave Evans Bicentennial Tree - et 75 meter høyt tre som en kan klatre i! For en utsikt fra toppen der! Fortsatt i natur-modus kjørte vi til Valley of the Giants Tree Top Walk, hvor lange gangveier er spent opp 40 meter over bakken i en skog av Karritrær (Har ingenting med krydderet å gjøre altså).

Videre dro vi gjennom Denmark (!), Albany og Jerramungup før vi parkerte i Esperance. Her besøkte vi Australias beste strand 2006(Twilight Beach) og Australias hviteste strand (Lucky Bay i Cape Le Grand National Park). Èn ting vi har lært i Australia er at det er inflasjon i utmerkelser. Overalt hvor en er finnes det en Australias beste restaurant, Australias lengste jetty, Australias favoritt-turoperatør, Australias beste fish and chips osv. Så det er med en klype salt jeg presenterer alle disse tingene vi har sett. Uansett, den hvite stranden VAR veldig hvit, men det blåste så veldig at vi ikke ble så lenge.


Etter et kort stopp i Norseman startet vi på etappen vi hadde hørt så mye om - The Nullarbor, 2000 kilometer gjennom et landskap preget av INGENTING! Nullarbor kommer av latinsk og betyr rett og slett 'ingen trær''. Og det kunne ikke vært mer sant. Et strekke der er 146,6 kilometer rett frem, uten en eneste knekk på veien! Det sier seg selv at dette var litt kjedelig, og vi gjorde det vi kunne for å underholde oss selv. På et tidspunkt hadde vi utstyrt oss med fullt snorkleutsyr og kjørte avgårde med hodene ut vinduet! Vi fikk også en ny venn: Coney Cone, en stakkars kjegle forlatt i veikanten, overlatt til sin egen skjebne, å smelte langsomt fast i asfalten. Mathias og jeg forbarmet oss over ham, ga ham øyne og satte ham på taket så han hadde god utsikt! Jadda...

Så kom vi frem tilslutt, til Adelaide. Vi hadde heldigvis sluppet unna den verste helebølgen (rekord på 47,7 grader!). Litt lei av å bo i bil, men for en fantastisk opplevelserik tur! Blir en stund til neste gang, så tilbake til hverdagen!

Etter en lite minneverdig overnatting i Carnarvon var neste stopp på programmet Monkey Mia, hvor det går an å bade med delfiner og sånn! På veien hit stoppet vi i Hamelin Pool. Her møtte vi en sjarmerende tegnet figur, Stompy Stromatolite, som guided oss rundt i stromatolittenes landskap. Se for deg dette:

Det er 3,5 milliarder år siden. Jorden er ung. Nesten ingenting lever her ennå. Du ser grå steiner i en bukt, og når du lener deg inn og ser godt etter, ser du at de - bobler! Bittesmå oksygenbobler stiger fra steinene, nesten som kullsyre i brus. Boblene produseres av primitive alger, kalt blågrønnalger eller cyanobakterier, som lever på overflaten av steinene - hver av dem fanger et molekyl av karbondioksid og en liten gnist av energi fra solen og bruker dem som drivstoff for sin beskjedne ambisjon - å eksistere. Biproduktet av denne prosessen er et lite puff av oksygen. Prosessen disse algene driver med har gjort dem litt klissete. Små partikler i sjøen fester seg til dem, og sammen med kalk-korn utskilt av algene legger det igjen et bittelite lag på steinen. Som koraller er det meste av det du ser dødt, med bare det øverste laget fullt av liv. Slike steiner kalles stromatolitter.

Det høres kanskje ikke så imponerende ut, men over 2 milliarder år hevet disse algene oksygennivået i atmosfæren med 20 prosent - nok til at mer komplekse livsformer fikk vokse frem. Og i Hamelin Pool finnes det levende stromatolitter! Det er beregnet at disse stromatolittene bare er omtrent 2000-3000 år gamle, men de er veldig nært beslektet med de første levende organismene på jorden. Så det var med undring og ærefrykt at vi lærte om disse beskjedne skapningene. Tilslutt ble det for mye fluer, så vi satte oss i bilen og kjørte videre, via Denham til Monkey Mia. Vi tilbrakte to dager i Monkey Mia, slappet av på stranden og kikket på delfiner og skilpadder. For å kikke litt nærmere på dyrelivet i bukten, seilte vi en tur med en fantastisk katamaran, The Shotover. Det var en flott opplevelse! ikke bare var det kjekt å seile, men vi så delfiner, skilpadder, long-johns (fugler med laaaange halser) og ikke minst dugongen. Dugongen er den minste arten av sjøkuer, og er visstnok opprinnelsen til myten om havfruer. Ikke at jeg ser likheten! Og dessuten, alle som har sett Den lille havfruen vet jo at Ariel og Triton og de andre finnes!

Videre nedover kysten besøkte vi Kalbarri, hvor vi lekte ordentlige turister og kjørte fra attraksjon til attraksjon for å ta bilder. Vi kikket på Nature's Window, The Z-bend, Red Bluff, Natural Bridge og Island Rock. Det ble også litt tid til ordentlig seiling - vi leide en Hobie Surfcat og fjaset rundt i en times tid, like mye utav båten som oppi! Herlig! Vi møtte også Isaac og Annabelle, to tyskere som også hadde en Wicked Camper, og sammen med dem satte vi kursen mot et av turens merkeligste bestemmelsessteder - Hutt River Province. Hutt River Province er en selvstendig stat inni Australia! Prins Leonard selv møtte oss ved grensen og viste oss rundt i landet sitt. Vi lagde oss deilig nudle-middag og overnattet for 10 dollar. Dagen etter var vi på postkontoret og fikk stemplet passene våre, og Mathias ble utnevnt til Offiser! Morsomt! De har forresten nylig søkt om medlemskap i FN, så det blir spennende å følge med på!

Etter å ha vinket farvel til Prins Leonard og hans kone, Prinsesse Shirley, begav vi oss mot Geraldton. Geraldton har en befolkning på drøye 31 000, noe som gjør den til Western Australias fjerde største by. Strandpromenaden her er koselig, og vi var så heldig at vi endte opp på seiltur her også! Båten var en replika av Batavias livbåt, og ble seilt av frivillige seilere fra Western Australian museet.


Hele byen var preget av forberedelsene til Australia Day. Australia Day er Australias nasjonaldag, til minne om den første flåten med nybyggere som kom fra Storbritannia til den lovende nye kolonien den 26 januar i 1788. Det er mye kontrovers rundt denne feiringen, ettersom denne nye bosetningen også markerte starten på en mørk epoke for den innfødte aboriginske befolkningen. Noen har foreslått å kalle dagen "Invasion Day" (invasjonsdagen), og andre igjen "Day of Mourning" (sørgedagen). Uansett, i god australsk tradisjon skal denne dagen feires utendørs, med grilling og øl i store mengder. Vi rotet oss bort på en utendørs konsert i en av byens parker. Lyden var elendig, men innsatsen var iherdig, og det ble en snodig dag. Kvelden ble avsluttet med et fyrverkeri, og FOR et fyrverkeri! Tilogmed Sydney sitt varte ikke så lenge! Vi fikk nesten kink i nakken (eller akutt torticollis om du vil) begge to!

Vi tilbrakte noen dager i Geraldton sammen med Isaac og Annabelle før vi satte kursen sørover igjen. Mot Greenough kikket vi på de berømte (?) 'leaning trees' (skjeve trær) og på Convict Bridge. Denne broen, som ble bygget i 1864 med arbeidskraft fra straffedømte fanger fra Storbrtiannia, er visstnok en av Australia eldste av sitt slag. Den har blitt beskrevet som et arkitektonisk mesterverk (javel?) og er en kjær nasjonalskatt, som uheldigvis hadde rast sammen ikke så mange uker før vi kom. Kun i Australia!

Det er noen få steder i Australia jeg har sett så langt som har fått meg til å undre og beundre. Nær Cervantes, i Nambug National Park, finnes det et slikt sted. The Pinnacles Desert. Gulrød sand så langt øyet kan se, men ikke bare det - opp fra sanden står slanke steinsøyler, noen store og noen mindre, helt isolert men samtidig integrert i ørkenlandskapet. De ser ut som små trær uten greiner, men er faktisk pillarer av limestone (kalkstein). Det finnes flere teorier om hvordan disse steinpillarene har blitt dannet og hvordan de har kommet dit, men ingenting er bevist og konkludert med. Stedet var nydelig og mystisk og litt nifst; det føltes som en scene fra en science fiction film. Vi ble der til solen sendte gyldent lys over landskapet før vi kjørte inn i solnedgangen mot neste bestemmelsessted - Perth.