Flyet landet i Phuket og jeg var smaafnistete og foelte meg litt rampete: istedenfor aa jobbe som frivillig i en leir full av fattige barn (or so they say) hadde vi gitt etter for vaare indre luksusdyr og booket oss to uker paa resort! Vi tilbrakte foerst to netter i Phuket town, paa 'hostel'. Jeg skriver 'hostel' fordi i virkeligheten hadde vi vaar egen digre leilighet med uteplass og det hele, for latterlig lav pris. Det regnet. I to dager. Saa var det slik at godeste Mathias hadde bursdag. Den morgenen snek jeg meg ut av sengen, loep gjennom regnet (the things we do for love) og inn paa - Seven Eleven. Fikk tak i en muffins (var paa et bakeri, men trodde ikke Mathias ville ha lyst paa en blaa kake, eller en groenn en heller), en pakke kakelys, en kjaerlighet paa pinne og en flaske Sprite - naa skulle det feires! Bursdagsbarnet (bursdagsmannen?) ble overrasket og veldig glad. Han hadde allerede faatt bursdagsgave, nytt kompaktkamera, i Australia, saa det ble overrakt sammen med kjaeligheten. Etter aa ha spist kaken og drukket brusen (jeg fikk ogsaa litt!) ble Mathias tankefull og stille. 'Hva er det?', spurte jeg, full av bekymring for at muffinsen faktisk var et daarlig valg og at den blaa kaken skulle faatt sjanse likevel. 'Vet du', sa Mathias, 'den pakken med kakelys inneholder bare 24 lys. Jeg har blitt for gammel for kakelyspakkene!' (han ble 25).

Dagen etter satte vi oss paa bussen til Kata beach, og luksushotellet vaart, Peach Hill Resort. Vi kom inn i lobbyen og fikk beskjed om aa sette oss ned, drikke velkomstdrinken og forfriske oss med kalde kluter som luktet friskt og rent, mens damen sjekket oss inn. Etterpaa ble sekkene vaare fraktet opp paa rommet og vi takket og bukket og neiet og det hele, men de to pikkoloene fant alle slags innskyldninger for aa henge rundt oss likevel: sjekke airconditionen, var det haandklaer paa badet, var fjernkontrollen til tven paa nattbordet. Etterhvert skjoente vi det; de ville ha tips! Hjelp! Vi visste vel ikke hva som var vanlig aa gi, saa Mathias gravde i lommeboken og fant en 20 bahtsseddel til han ene og noen mynter til han andre. Det var visst ikke helt nok tror jeg, men alternativet var aa gi den 1000 baht hver, ca. 200 NOK per pikkolo. Tror ikke det nei. Saa resten av oppholdet fikk vi lite oppmerksomhet fra staben, noe som egentlig passet oss fint.

Vi bestemte oss for aa ta an helt ut og dra paa sightseeing med baat til Phi Phi Islands. Det var som vi trodde en ny turistfelle; vi besoekte 'The Beach' (hint: Leonardo DiCaprio), monkey island (tror jeg, jeg kom meg ikke frem for aa se, det var fullt av feite dansker ombord) og noe som het Viking Cave. Etterhvert slapp de oss loes med snorkling, og vi fikk mate smaa stripefisker. Etter lunsj dro vi til en oey, hvor jeg satt i en dyreleid strandstol og leste mens Mathias snorklet og badet og drakk paraplydrinker.

Kata beach (hvor vi bor) og Karon beach er kjempefine steder. Strendene er hvite og fine og oppfoerer seg ordentlig (blaaser liksom ikke omkring og legger seg i klaer, haar, oerer osv.), og 'sentrum'ene er behagelige. Vi tok en tur til Patong beach, og hvis en er ute etter festing doegnet rundt, er dette sikkert et bra sted for det. Vi bestemte oss for at vi var veldig fornoeyde med Kata iallfall. Vi benyttet ogsaa anledningen siden alt er saa billig her: Mathias har vaert hos skredder og faatt seg dress og greier. Han har ogsaa tatt dykkersertifikatet, en fire dager lang greie som overlot meg mye til meg selv. Men hotellet vaart, luksushotellet, har basseng, treningsrom og - IIIIHH- spa! Jeg booket meg inn paa en tre timers lang behandling og noet hvert sekund. Jeg syntes det var utsyrtelig morsomt da damen smurte meg inn i groenn gugge; jeg saa ut som et sjoeuhyre! Saa fikk jeg en deilig aromaterapeutisk massaje, med hodemassasje, og saa - FOTmassasje! Det var et par ganger der jeg trodde jeg ufrivillig skulle sparke til henne, jeg er ikke akkurat glad i at folk tar paa taerene mine, men etterhvert slappet jeg av og klarte faktisk aa synes det var deilig. Saa jeg led ikke akkurat noen noed mens Mathias var ute og dykket og hilste paa Nemo.

Naa har vi flyttet ut fra hotellet (luksushotellet vet du) og inn paa et annet sted, mens vi venter paa at det skal bli i morgen og vi tar flyet til Hong Kong.

Tja, nesten en maaned siden siste blogg? Klar for overdose?

Sapa ja, og Mount Fansipan. Hva skal jeg si? Vi var en gruppe paa fire turister (oss to, Robert fra USA og Lucky fra Thailand), en guide (Zum) og to baerere (broedrene hans, vet ikke hva de heter). Zum var kjempekoselig, like gammel som oss og Hmong. Han ladge oss vandrestaver av bambus, og jeg lo litt for meg selv og tenkte: hva skal JEG med vandrestaver, det er for gamle folk og saann (ingen fornaermelse ment). Saa vandret vi over en eng med villblomster og over en liten bekk. Haha, tenkte jeg, dette var jo ikke vanskelig! Men det gikk ikke lange stunden foer terrenget plutselig gikk rett opp, og jeg maatte bite i det sure eplet og bruke staven for det den var verdt! Makan til bratt og gjoermete 'sti' har jeg aldri vaert borti foer!

Et lite apropos ingenting her: jeg kan ikke skrive norsk lenger! Etter droeye halvannet aar med tenking paa engelsk, engelsk 'undervisning', engelsk faglitteratur, engelsk skjoennlitteratur, engelske filmer uten underteksting osv. er det vanskelig aa omstille seg til norsk igjen. Saa vaer snill og tilgi meg hvis jeg kommer med daarlig formulerte utsagn eller ikke faar ordtakene helt riktig: jeg lover, det hoeres bedre ut paa engelsk oppi hodet mitt!

Anyways (der ser du, jeg kan ikke noe for det!), vi kom omsider frem til leiren hvor vi skulle overnatte, paa 2800 moh. Et noe primitivt bambushus-telt-lignende konstruksjon skulle vaere vaart hjem for natten. Uheldigvis for oss var det ogsaa overnattingssted for en gjeng skitafulle vietnamesere paa 'hyttetur'. De hadde altsaa, paa denne turen som har som maal aa bestige et droeye 3100 meter hoeyt fjell, tatt med seg 10 liter, eller deromkring, risvin. Risvin er slett ikke vin, men heller mer som whisky. Vi proevde saa godt vi kunne aa holde oss litt unna denne braakete gjengen, men uten saerlig hell: vi skulle tross alt sove i samme rom. Nevnte jeg de fantastiske sengene vi var tildelt? Ikke? Det var nok kanskje fordi de ikke fantes: i stedet var hytten utstyrt med bambusmadrasser - det var det. Mens vi laa der og proevde aa finne en behagelig stilling og sove, noen med mer hell enn andre, bestemte plutselig disse vietnameserne seg for at klokken var naa to om natten, derfor maatte de ha roeyk. Og det var ikke nok aa liste seg ut, roeyke og saa snike seg inn igjen- neida, de maatte vekke alle - ALLE-, rote rundt i tingene sine, rope til hverandre foer de omsider kom seg utenfor. Og ikke vet jeg hvorfor, men de bestemte seg ogsaa for at naa var det slutt paa soevnen for denne gang, igjen en bestemmelse de storsinnet inkluderte alle i.

Neste dag var det en noe surmulende, troett, sliten og sulten Tina som nesten ga opp hele bestigningen. Etter litt (ok, mye) overtalelse fra min gode M ble det til at jeg ble med videre. Nok en kjempetung etappe, gjennom bambusskog (naar du gaar gjennom bambusskog ser du veldig lite av det som er rundt deg, bortsett fra da bambus) og bratte, bratte stier kom vi oss endelig til toppen. Hurra! Etter en pause med kjeks og vann, en liten fotoshoot og mer surmuling (det var jo like langt ned igjen for pokker!) satte vi kursen nedover igjen, tilbake til hotell og seng og restauranter.

Etter Sapa dro vi til Halong Bay. Halong Bay er et fantastisk flott sjoeomraade, med sandsteinsformasjoner som skyter rett opp av havet. Vaar foerste destinasjon var Halong City. Det var et skummelt sted! Ikke det at det var skumle mennesker eller skumle bygninger eller skummel mat - det skumle var at det var ingen der! Ok, nesten ingen da. Hele byen er bygget opp som en diger resort, med luksushotell etter luksushotell, og restauranter med blodpriser (NORSKE priser!). Men ingen turister. Det var saa doedt at vi var sikker paa at vi ogsaa kom til aa bli oppslukt av jorden indre og forsvinne for alltid, slik vi var sikker paa at det hadde skjedd med de stakkars turistene som engang hadde vaert her. Men det skjedde ikke. Istedet fikk vi en kjempestorm som holdt oss strandet i Halong City i to dager. Omsider fikk vi booket oss en baat til Cat Ba Island.

Cat Ba var en skuffelse. De tre strendene de hadde var bittesmaa og fulle av boss (det er forresten veldig mye boss overalt i Vietnam: de bare kaster bosset fra seg paa gaten!), maten var blaeh, folkene frekke og vaeret fortsatte aa leke storm (ok, ikke Cat Ba sin feil). Vi brukte dagene paa aa spise, spille ukulele, spise, drikke oel, gaa tur, spise osv. Da det endelig ble opplett (Mathias sier ordet 'opplett' ikke eksisterer; jeg er uenig og mener det er en del av enhver bergensers ordforraad) fant vi oss en tur med baat ut for aa utforske Halong Bay. Sammen med et norsk par og to tyske soestre tilbrakte vi dagen med snorkling, bading, soling og klatring.

I loepet av tiden paa Cat Ba begynte vi ogsaa aa innse at vi var litt lei Vietnam og den konstante stroemmen av folk som helt aapenlyst proevde aa svindle oss. I tillegg hadde vi i lengre tid forsoekt aa faa kontakt med frivillighetsarbeidsleiern vi skulle paa, men jeg tror ikke de kunne engelsk der! Vi skjoente iallfall ikke mye av svarene vi endelig fikk, og det var vel den beroemte draapen i begeret: rett til internettsjappe, bestille fly og hotellpakke i Thailand! Overreaksjon sier du? Kanksje, men etter aa ha opplevd aa skulle betale 85 000 dong for en ti minutters taxitur, som garantert ikke skulle kostet mer enn 20 000 dong, ble det litt for mye for oss. (vi endte opp, etter iherdig krangling og involvering av halve nabolaget, med aa betale 30 000 dong).

Maatte bare. Klisje saa det holder.

Naa har vi vaert i Vietnam i over en uke. Vi busset fra Savannakhet i Laos til Hue i Vietnam, med livet som innsats over fjellpassene. Grensekrysningen gikk overraskende smertefritt, og tilogmed uten at vi trengte aa betale visumstemplingsavgift! Sparte oss for ca. US$ 40. Hvis de ikke vil ha pengene vaare saa..!

Overgangen til Vietnam og vietnamesisk turisme var enorm! I samme oeyeblikk som bussen stoppet i Hue, kom det ti vietnamesere ombord og skulle selge oss hotellrom og turer. Da vi endelig kom oss ut av bussen (de lagde jo masse koe disse selgerne) ble vi overfalt av motorsykkelsjaafoerer som ville kjoere oss inn til byen. Altsaa, kanskje det bare er vi som er litt rar, men aa plassere en tjuekilos sekk, en tikilos sekk og en voksen person oppaa en liten moped, i tillegg til sjaafoeren, synes for oss aa floerte litt for mye med sjebnen. Vi snakker 120 kubikk her...

Dagene i Hue ble tilbrakt med avslapning og smaashopping, god mat og drikke og svaere tordenstormer om kveldene. Den ene natten tror jeg lynet maa ha slaatt ned i hotellet, for det kom et kjempebrak og det ristet i hele bygget! Vi sightsee'et litt ogsaa. Hue har en gammel festningsby, kalt Citadel, hvor vi tilbrakte en dag med aa ooo'e og aaah'e. Ellers trasket vi langs elven og saa paa gatelivet og svarte 'no thanks' i alle retninger.

Det snodige her i Vietnam, til stor forskjell fra Laos, er at folk foelger etter deg! De gaar (eller sykler) ved siden av deg og spoer og spoer 'you buy, you buy?Cheap, cheap!'. De gir seg ikke heller, foer en blir litt ufin eller gjemmer seg paa en restaurant eller noe. Stor kontrast til Laos, der man foerst maa oppsoeke selgerne, for saa aa hale ut av dem hvordan en kan kjoepe noe en er interessert i!

Vi fant ikke saa mye aa gjoere i Hue, saa vi satte kursen mot Hoi An. Hoi An er bygget rundt en antikk by, og er veldig koselig. Kjennetegnet her er skreddere. I foelge reisebibelen Lonely Planet finnes det over 200 skredderbutikker her - godt gjort i en by som kun har i overkant av 121 000 mennesker. Mathias kjoepte seg en linbukse og vi endte opp med noen souvenirer/ Planen var aa dra til stranden (vi savner havet!), men saa begynte det aa regne. Og det sluttet ikke heller. I to hele dager poesregnet det. Det boettet ned konstant, skikkelig tv-regn, med perioder med syndeflod. Husk at jeg er fra Bergen og har sett mye regn, men dette var noe annet. Nordmenn som vi er dro vi frem Norroena og Bergans og gikk en tur i regnet, med vann opp til knaerne, til stor fryd for vietnamesere og andre utlendinger. Det var iallfall varmt!

Fra Hoi An tok vi en 'very comfortable' sovebuss til Hanoi. Den var sikkert fin hvis en liker aa sove i en kiste som er altfor kort og staar litt paa hoeykant. 13 timer senere ankom vi Hanoi. Dagen ble tilbrakt med sightseeing og trasking, og endte med en cyclo-tur (sykkeltaxi). Mathias filmet litt, og vi priser oss lykkelige for at det var en annen enn oss som manoevrerte oss rundt - her er det den sterkestes rett!

Vi bestemte oss for aa reise rett til Sapa, en fjellandsby 350 km nordoest for Hanoi. Planen var toget. Vi var vel noe skeptiske til den 'very comfortable' sovekabinen vi kjoepte, men ble gledelig overrasket: der var nesten myke senger som var lange nok, kun to andre i kabinen, dyne, pute og leselys, og aircondition! Vi spilte noen runder kort foer forrige nattens mangel paa soevn tvang oss i seng rundt 22. Kjempeuthvilt og ikke-stoele vaaknet vi klokken 6 til Lao Cai og en snau times minibusstur til Sapa.

Og her befinner vi oss naa. Sapa er turistifisert, men har beholdt sjarmen. Gatene er fulle av minoritetsbefolkning i fargerike tradisjonelle drakter, som -surprise - proever aa selge oss ting. Her ogsaa foelger de etter en, og vi hadde en morsom opplevelse nettopp i sted: en liten jente kom bort med det vanlige 'you buy?' og vi svarte 'no thanks'. Hun parerte med 'everybody say no thank you, nobody say yes. You want to be the first?'. Mathias forklarte at han ikke synes det er saa kjekt aa kjoepe ting fra folk som foelger etter ham, hvorpaa hun da stoppet og sa 'I stop. You buy now?'. Hun var saa skjoenn og kvikk i replikken at vi lot oss sjarmere og ville kjoepe noe fra henne. Budrunden var hysterisk morsom: Mathias boed 1.000 Dong (mest for moro skyld, det er ca. 40 oere), og hun ville ha 17.000. Da gikk Mathias opp til 10.000, og hun gikk til 16.000. Mathias boed da 12.000 og hun sa 18.000. Menmen, det endte iallfall paa 15.000, og saa fikk vi to armbaand paa kjoepet! Det som var mest overraskende var at hun sa hun var 16. Vi tippet maks 12...

I morgen tidlig skal vi avgaarde og bestige Fansipan, Vietnams (og Indokinas) hoeyeste fjell, 3143 meter over havet. Turen inkluderer en overnatting i telt paa 2800 meters hoeyde, foer selve toppen bestiges om morgenen. Saa naa blir vi borte i to dager, og forhaapentligvis har vi fremdeles litt norske fjellgeit-gener igjen.

Neste blogg blir kanskje fra Halong Bay og luksuslivet vi har tenkt aa leve der en stund. Til da kan du jo oeve deg litt paa vietnamesisk, for eksempel kan du laere deg aa si hei: 'Hello, moto?'.

Hallo alle sammen.

Etter noen herlige dager i Champasak, hvor vi var og besoekte Vat Phu, en gammel gammel tempelruin i fjellet, har vi naa funnet veien til et lite sted som heter Savannakhet. Vi nyter late dager her, gjoer lite, og vinker og smiler til laotianerne som roper hallo fra alle kanter. Folk her er ikke like vante med utenlandske gjester, og er veldig nysgjerrige paa oss bleke nordmenn. I overimorgen avslutter vi vaart Laos-opphold og drar med buss til Vietnam.

Kanskje du har faatt det med deg, kanskje ikke, men i Hanoi i Vietnam skal vi jobbe frivillig i en camp for vanskeligstilte barn i to uker. I den anledning har vi sett gjennom bildene vi har paa iPodene vaare, og funnet ut at vi faktisk har vaert fantastisk daarlige til aa ta bilder i Norge! Vi vil gjerne vise disse barna litt hvordan ting er i Norge, og derfor tenkte jeg jeg skulle be mine lesere om hjelp: Har du bilder av norsk natur, norske dyr, bunader eller tradisjonelle begivenheter? Hvis du foeler for aa dele de med meg, kan de sendes til min mailadresse tinaveb@gmail.com. For ordens skyld: de vil ikke bli lagt ut eller brukt til noe annet enn aa vises frem for barna og de ansatte i campen. Jo, og kanskje jeg feller en liten taare i hjemlengsel som jeg gjorde i Vientiane, hvor vi fant en avis med en artikkel om BERGEN i - med bilder!

Neste blogginnlegg blir nok fra Vietnam, med mindre vi blir skikkelig desperate og MAA innpaa i morgen ogsa!

PS. Vil veldig gjerne dele bilder fra ferien vaar innpa her, men internettet her samarbeider ikke...

Laos er varmt! Vi er i Vientiane naa, Laos' hovedstad. Her er det ca. 41 grader. I skyggen.

Luang Prabang var som tidligere nevnt en super plass aa vaere. Elefantsafarien var en fantastisk opplevelse: foerst 45 minutter skranglete tuk- tuk tur inn i skauen, saa 1 time ridning paa en svaer dame paa 2 tonn eller saa, etterfulgt av bading i fossefall og saa en 3 timers padletur tilbake til sentrum. Nydelig!

Vientiane er en by som man ikke faller for like fort som Laung Prabang. Det er braakete og stoevete, og folk overalt her. Men sakte men sikkert sjarmererer denne byen deg ogsaa. Munker i oransje habitter gaar rundt med mobiler, paa hvert hjoerne staar en mann og spoer: tuk-tuk? i en bydende tone (en tuk-tuk er en mopedtaxi-ting, aapen paa alle sider, men med tak) og det er restauranter og templer om en annen. Vi har besoekt Pha That Luang, et kjempetempel hvor et av Buddhas brystbein visstnok er innkorporert i grunnmuren. Hele bygget er i skinnende gull, og er litt av et syn paa en solskinnsdag! Vi har ogsaa kikket paa Vientianes kopi av Paris' Triumfbue. I toppen fikk vi god oversikt over Vientiane, samt mulighet til aa kjoepe souvenirer i fall vi trengte det der oppe.

I dag har vi vaert og trasket rundt i Buddha Park. Denne hagen er resultatet av en noe eksentrisk manns besettelse: hele hagen er fylt til randen av buddhistiske statuer av forskjellige slag. Skikkelig snaalt, men litt fint ogsaa.

Naa reiser vi snart videre med nattbus til Pakse og Champasak, hvor vi skal kikke paa flere templer og kanskje bli litt involvert i lokalbefolkningens hverdag?

Takk for meg fra varme Vientiane!

Ps. Shaun har lagt ut noen bilder paa FB.

Hurra for pappa som har bursdag i dag! Hipp hipp hurra hurra hurraaaaa!

Hurra for Jensemann som fyller 27 i dag!

Siste dagen i Cairns bestemte vi oss for aa laere litt om aboriginsk kultur. Vi satte oss paa bussen og dro til Tjapukai Cultural Centre for en dag med berikende aktiviteter. Stedet er bygget opp som en slags landsby, paa samme maate som i Rotorua paa New Zealand, bare ikke like vellykket. Uansett, vi har forsoekt oss paa booerang- og spydkasting og baaltenning med pinner. Det mest interessante var aa laere om bush tucker (mat) og hvordan planter og baer ble, og blir, brukt som medisin. Vi fikk ogsaa oppleve tradisjonell aboriginsk dans og paa slutten viste de en gripende dokumentar om Australias aboriginske historie. Det er virkelig folkemord og segregering paa hoeyt plan som har foregaatt i dette landet. Det har heldigvis begynt aa komme seg, men det er langt igjen ennaa.



Saa var det Brisbane. Vi er vel ganske raka fant, og aktivitetene blir deretter: vi har trasket og sett paa museet, raadhuset, elven, South Bank og Roma Street Parklands. Hostellet vaart de foerste 4 dagene var skikkelig ekkelt, saa for aa finne paa noe aa gjoere paa kvelden har vi blitt stamkunder paa kinoen. Det er en ordentlig billig kino her, saa vi endte faktisk opp med aa se 5 filmer! (Coraline, The Hangover, G.I. Joe, Public Enemies og The Ugly Truth for de som er interesserte).

Onsdag byttet vi hostel, til Yellow Submarine. De var litt dyrere, men tilboed gratis seiling (hurra). Saa i gaar tok vi toget til Manly (jadda, de er originale med stedsnavnene her!) og crewet ombord paa et skip som heter Overdraft. En flott, om noe gammel, spesialbygget skute. Det var helligdag saa halve Brisbane var paa vannet, med over 100 baater til regattastart. Vi klarte oss saann noenlunde, med oedelagt storseilskjoeter og en fokk som revnet halvveis inn i loepet, men vi koste oss og Mathias fikk kjoert seg! Men det beste med hele greien var at baaten vaar var full av rike folk, som boed paa fancy champagne og jordbaer og melon og druer og kjeks og dip og alt hva hjertet kunne begjaere. Kjekt!


Dette blir den siste bloggen fra Australia, sannsynligvis noensinne! Naa skal vi bare ut og spise middag, saa setter vi kursen mot flyplassen og Laos. Og for alle som maatte lure, saa har ikke Chess samarbeidspartnere i verken Laos eller Vietnam, saa vi blir litt utilgjengelige i et par maaneder. Vi skal proeve aa komme oss paa nett saa ofte vi kan. (sorry mamma, du faar kjefte paa chess).

Cairns - hva kan en si? En by med masse potensiale, men altfor stive priser og turistifiserte tilbud. I seg selv er Cairns egentlig en ok by, men stedet er saa preget av backpackere og andre reisende; hele stedet er kun et stop-over sted for andre steder og aktiviteter. Vi har funnet ut at vi har beregnet altfor mye tid i Cairns: det er rett og slett ikke saa mye aa gjoere her! Men det har jo vaert deilig aa bare sose rundt ogsaa, skrive postkort og oppdatere blogger og saann. Det eneste vi har gjort her i Cairns var en tur vi tok i gaar > Kuranda Scenic Railway og Skyrail. Skyrail er en kabelbane som frakter deg hoeyt over regnskogen, til Kuranda, en liten bygd som baserer seg paa turisme. Dette lille stedet vrimler av markeder og salgsboder, der alt fra metallskulpturer til flettede armbaand selges. Greit nok det, men ikke noe nytt og spennende eller unikt her. Kuranda scenic railway snor seg langs fjellsidene i Barren Gorge, med utsikt utover dalen og fossefallene. En fin dag, tilbrakt med mer sosing og medbrakt lunsj.

Planen vaar helt fra begynnelsen var aa dra til Townsville og besoeke Aksel, en venn av Mathias som skal studere der dette semesteret. Han tok godt imot oss og tilboed oss sofa og madrass i stuen. Aksel bor i et stort kollektiv sammen med seks andre. Vi tilbrakte foerste kvelden der med grillings og prating i hagen deres.

Loerdag satte vi kursen mot Magnetic Island sammen med Aksel og noen av hans venner. Oeyen har faatt navnet av James Cook, ettersom den angivelig paavirket kompasset hans da han seilte omkring i omraadet. Alle i Townsville kaller den bare Maggie Island. 20 minutter med ferge fra Townsville er alt som trengs for aa komme til en oey laget for avslapning. Vi tilbrakte helgen der med turer i skog og mark, strandliv og mye moro. Aksel er en kloepper paa alt som kan ligne paa et instrument og hadde, til vaar store fryd, tatt med seg ukulelen sin. (De som var i bryllupet til mor og Kenneth i fjor sommer kjenner ham kanskje igjen derfra). Han underholdt oss med gamle saa vel som nye og improviserte laater, mens vi sang med der vi kunne.

Soendagen maatte Aksel og jentene dra tilbake til Townsville, saa Mathias og jeg ble igjen i noen dager til. Det gikk ikke lenge foer vi traff paa Xav(ier) og Ash(ley) fra Whitsunday-seilingen. Vi fulgte deres anbefaling og sjekket inn der de bodde, paa teltsafari! De neste dagene ble brukt til avslapning og slaraffenliv, kun avbrutt av en liten tur til 'The Forts'. Maggie Island var et strategisk forsvarspunkt for australske og allierte styrker under 2.verdenskrig. 'The Forts' er ruinene som staar igjen etter det engang travle forsvarsanlegget. Paa vei ned igjen derfra oppdaget vi en koala, som hang i et tre like over hoedne vaare! Han var veldig soet, og vi har vel ikke vaert saa naert en koala foer som ikke er i fangenskap.

Vel tilbake i Townsville fikk vi en smak av studentlivet; det var nemlig duket for toga-party! Vi laget oss noen staselige togaer, komplett med hodepynt og greier. En ting er iallfall sikkert, at Aksel kommer til aa faa et kjempefint semester i Townsville! Vi endte opp med aa dra derfra foer vi egentlig ville, ettersom studentkortene vaare gav oss halv pris paa toget, men gikk ut den dagen. Saa vi kunne vel egentlig tenkt oss aa tilbrakt mer tid med Aksel og vennene hans (haha. det hoeres ut som et barnetvprogram!). Men vi reiste videre, til beroemte og tropiske Cairns.

Etter ankomst i Townville klokken 9 og mye trasking frem og tilbake med vaare 30 kg hver i bagasje (vi MAA kvitte oss med noe!), kom vi oss endelig paa det 2 timer forsinkede toget til Airlie Beach. Destinasjon: Whitsunday Islands. Plan: 3 dager, 2 netter seiling, snorkling og strandliv.

Vi gikk ombord paa Mandrake utstyrt med godt humoer og oel. Det vistre seg at vi fikk godt bruk for oelen, for stoerre turistfelle tror jeg ikke vi har gaatt i! Kapteinen vaar, Steve, hadde kun 3 maaneders erfaring med seiling. 3 maaneder! Han hadde ikke snoering paa hva han holdt paa med. Baaten, som i sin tid var en av Australias raskeste regattabaater, ble kjoert paa motor. De faa gangene seilet, som for oevrig tilhoerte en annen baat og derfor var for lite, ble heist, var det mest for syns skyld.

Vi gjorde det beste utav det, og frydet oss over skilpadder og flaggermusfisk som kom helt opp til baaten i haap om aa faa noen broedsmuler. Mathias hoppet uti med dem, og holdt paa aa drukne da flaggermusfiskene forvekslet broedet med taerne og fingrene hans! Det kilte visst saa voldsomt! Vi var ogsaa i land paa Whitehaven beach, en av Australias mest besoekte strender. Sanden er saa finkornet at det gaar an aa lage glass av den! Og selv om solen gjorde sitt absolutt beste var sanden helt kald. Veldig rart!

Saa mer enn noe annet ble denne turen en sosial tur. Og det til gangs! Vi ble kjent med et walisisk par, Xavier og Ashley, og en haug med franskmenn. Det gikk i kortspill og drikkeleker og musikk og oel og goon. Hva er goon sier du? Vel, hvis du noen gang har vaert i Australia er sjansen stor for at du har hatt et blidt, saa ublidt, moete med goon. Goon er pappvin.

Naa maa du ikke trekke konklusjonen at norsk pappvin er det samme som goon. Vinen, om det kan kalles det, i goon er ikke engang rester etter vinproduksjon, men et biprodukt. Det er bare soeppel og smaker slik ogsaa. Likevel er goon populaert blant backpackere og studenter, fordi det er billig og faar deg full fort. Men saa maa en ogsaa regne med en heidunrandes fyllasyke dagen derpaa. De fleste har et elsk-hat-forhold til goon!

Turen varte tre dager. Vel tilbake i Airlie Beach haiket vi tilbake til Townsville for nye eventyr.

Hvor var vi...? Siste oppdatering var fra Sydney ser jeg. Litt har jo skjedd siden da!

I Sydney tok vi en tour inne i Sydney Opera House, noe som var overraskende interessant. Visste du for eksempel at hele utsiden av operahuset er dekket av fliser? Og at disse flisene designet slik at de er selv-vaskende? Paa den maaten slipper en uheldig stakkar eller ti aa klarte rundt paa taket med jevne mellomrom og vaske. Smarte danske arkitekten!

Denne bloggen blir ufullstendig hvis jeg ikke tar med en beskrivelse av Joe, eieren av sofaen vi surfet paa. Joe er foedt og oppvokst i Sydney og vet alt som er verdt aa vite om omraadet her. Han gav oss gode tips og raad, og viste oss deler av Sydney som vanlige turister nok ikke opplever. Han tok oss med paa en pub i Manly, hvor det hver uke er 'open mic'. Bandene var overraskende bra, og det var en skikkelig bra kveld! Joe delte ogsa sin historie med oss; om hvordan han, som suksessfull forretningsmann, fikk en kreftdiagnose, og hvordan kampen mot leukemi forandret ham og hans prioriteringer. Han er en mann som er opptatt av opplevelser fremfor ting, og det er ogsaa grunnen til at han har couchsurfere - opplevelser paa godt og vondt. I loepet av vaar uke med Joe ble vi gode venner.

Som de turistene vi er konkluderte vi med at intet Sydneybesoek var komplett uten aa valfarte til Bondi beach. Vi busset avgaarde og kom onsider frem. Uheldigvis for oss er det tross alt midtvinters i Australia naa, og vaeret kunne nok vaert litt varmere. Den lange stranden var nesten forlatt, bortsett fra noen tapre surfere og en livredder. Vi tok pliktskyldige vaare bilder, letet opp et bakeri med nybakte scones (for oevrig vaar nyeste frokostfavoritt) og koste oss med varme scones paa bussen tilbake til byen.

Andre turistting vi gjorde var aa gaa over Sydney Harbour Bridge og aa proeve lykken i Luna Park, Australias eldste fornoeyelsespark. Joe fortalte oss at en brann for mange aar siden oedela store deler av parken. Selv om den ble gjenoppbygget har den visst mistet mye av sjarmen. Mathias viste uansett muskler og vant en rosa gris med lille foetter. Jeg er saa stolt!

Sydney byr ogsaa paa verdens stoerste IMAX-kino. Vi kjoepte billetter til den nye Harry Potter-filmen, og utstyrt med ubertrendy 3D-briller ble filmen opplevd i stort format. Bra film, men som det ofte er, er boeken bedre! For mange detaljer som maa utelates. Men uansett en bra film!

Jo, og saa var vi i Taronga Zoo med Joe. De hadde nettopp faatt en ny baby-elefant der, den foerste asiatiske elefanten som var foedt i fangenskap i Australia eller noe. Vi naaaaah'et og tok bilder (ok da, JEG naaaah'et), og koste oss resten av dagen i den enorme dyehagen. Blant annet fikk vi med oss et utrolig fugleshow. Susende rett over hodene vaare kom dresserte fugler i alle stoerrelser og fasonger, fra spurver til ugler og gribber. Anbefales paa det sterkeste, selv om inngansprisen til zoo'en var noe stiv.

Ellers vandret vi rundt i Sydney og kikket og pekte. Vi moette en venninne fra New Zealand, Dawn, som viste oss rundt i Newtown og tok oss med paa marked i Coogee. Jeg vaaget meg paa salsakveld, men kunne godt klart meg uten; stedet vrimlet av lationer med sleipe frisyrer og sleipere dansetrinn. Mathias holdt veggen oppe.

Vaart opphold i Sydney endte med buss fra Manly klokken 4.13 (!) om morgenen. Med frokost bestaaende av kaffe og doughnuts ventet vi paa 7.10-flyet til Townsville.

Gratulerer saa masse med dagen mamma!

Naa sitter Mathias og jeg paa biblioteket i Circular Quay (si kii) og surfer gratis. Lit trafikk er det her, saa derfor faar det bli en rask oppdatering. Vi har vaert i Sydney i snart fire dager, eller rettere sagt saa holder vi til i Manly, en halvtimes fergetur nord for Sydney. Vi bor hos Joe, en artig mann vi fant paa couchsurfer-nettsiden. Med couchsurfing er det litt sjansespill, ettersom man ikke vet saa altfor mye om dem man eventuelt skal bo hos, men vi har vaert heldige. Joe har virkelig tatt vare paa oss og har vist oss rundt. Vi har vaert turister og tatt millioner av bilder (nesten) av operahuset og Sydney Harbour Bridge, trasket gatelangs og kikket paa folk, og vi har vaert paa Bondi beach. Naa er det jo midtvinters her, saa litt kaldt er det, men ikke mer enn at en jakke er greit aa ha. Ingen som badet paa Bondi, kun noen ivrige surfere som var uti! Naa skal vi paa omvisning inne i operahuset, foer vi setter kursen tilbake til Manly og lager raspeballer til Joe! I kveld skal vi paa Marble Bar i byen sammen med Joe og noen av vennene hans. Det blir bra!

Bilder og mer oppdatering kommer senere!

Nå er klokken midnatt her i Adelaide, og dette blir siste oppdatering herfra. Nå er det ganske nøyaktig 30 timer til flyet letter fra Adelaide International Airport og tar oss med til Sydney. Der begynner reisen vår, som i første omgang vil frakte oss på kryss og tvers av Australias østkyst. Vi satser på å få med oss Townsville, Cairns og Brisbane, med seiling og snorkling og strandliv på programmet.

Neste stopp på programmet blir Laos. Fly fra Brisbane via Thailand til Luang Prabang i midten av august. Da har vi omtrent tre herlige uker på utforske Laos, før vi setter kursen mot Vietnam ca. begynnelsen av september. Litt reising før vi drar nordover til Hanoi-regionen. Vi har fått plass på arbeidsleir i Hanoi, hvor vi skal drive frivillighetsarbeid med vanskeligstilte barn. Der blir vi i to uker. Så står Hong Kong for tur i en liten uke, så en liten uke i Frankrike og besøke Amy, før vi setter beina på norsk jord i midten av oktober. Vi lander da i Fredrikstad og blir der en liten stund, før jeg vender nesen vestover til Bergen (med Mathias på slep før eller siden).

Du er herved oppdatert! Nå går dataen i pakken hjem til Norge. Over og ut fra Adelaide!

Torsdag forrige uke var det siste gangen gjengen samlet seg på PJ O'Brien's Irish Pub, som har vært stamstedet til Exchange Society hver torsdag. Jeg liker meg ikke spesielt der, blant annet grunnet altfor fulle folk (vodka $1) og skikkelig sticky gulv. Menmen, er det siste gang, så ER det siste gang! Vi travet i flokk fra vorspiel hos Marianne og Ingeborg, en oppstemt men samtidig nostalgisk gjeng, ettersom alle snart skulle reise hjem. Ble en bra kveld, til tross for at Sam nok en gang falt overende, og denne gangen endte opp på akuttmottaket med et dypt kutt i bakhodet (det gikk fint, hun måtte ikke sy).

Fredagen var vi invitert på lunsj på UniLodge, hvor mange av utvekslingsstudentene bor. Hussein fra Spania disket opp med paella og vegetarlasagne, og Macarena (ja, hun heter det!) hadde laget eplekake til dessert. Lunsjen ble utvidet til langt utpå kvelden, med diverse romanser og tårevåte farvel etterhvert som drikken gikk inn og vettet ut.

Lørdag hadde Mathias og jeg gjort oss klare for garasjesalg. Endelig skulle vi bli kvitt alle tingene våre! Det kom tre stykker... Søndag gikk det litt bedre, og vi ble kvitt mesteparten. Én ting vi har bitt oss merke i de siste ukene, er at folk sier de skal komme og hente ting. Man avtaler tid og sted, og utveksler numre, men så KOMMER DE IKKE! Utrolig kjedelig å sitte og vente hele dagen på noen som bare har bestemt seg for å ikke komme. Men vi endte opp med å få $200 mer for bilen enn hvis han som først sa han ville ha den hadde kommet!

Hva skjedde med universitetet og møter sa du? Jeg fikk en oppriktig unnskyldning og et brev som understøtter mitt initiativ til kvalitetsutvikling av studiet og til å arrangere egen praksis. Og det er det hele. Det er ikke en optimaltløsning, men jeg har tatt studiet, gjort det jeg kan for å forbedre min ansettelsessannsynlighet og forhindret at det samme skal skje med noen andre. Jeg tror jeg vinner lite på å ta denne saken videre, med tanke på både Lånekassen og tid og energi. Det eneste jeg håper å oppnå erat de som leser bloggen min fraråder andre fra å studere ved UniSA.

Ellers går dagene med til å pakke og planlegge. Vi har fått plass på frivillighetsoppholdet i Vietnam (hurra!) og har kjøpt litt flybilletter rundt omkring. Så nå er vi nesten klare til å dra!

Alle som ønsker seg postkort, send meg en mail eller legg igjen en kommentar med adresse!

Ble tipset om denne siden (klikk på tittelen på dette innlegget), som forteller om et sprøtt og morsomt prosjekt: målet er å samle inn 1 million giraffer før 2011! Eneste regelen er at giraffen ikke kan være laget ved hjelp av data (f.eks. ikke paint og sånn). Så laster en giraffen(e) sin(e) opp på siden der. Her er de som jeg har sendt inn:



Og her er den som Mathias laget: