Oppdatering fra livet her

Hva skjer? Ikke mye. Her går det i oppgaveskriving, lesing og mer skriving. Jeg har oppdaget at prosjektet jeg har fått tildelt er et som vanligvis utføres av en styringskomité bestående av 8-10 medlemmer, alle spesialsykepleiere med minst 5 års erfaring innen feltet de arbeider i, med støtte fra interesseorganisasjoner (tenk NSF). OG at det vanligvis er et prosjekt som tar omtrent 2 år, og innbefatter spørreundersøkelser, konferanser og ekspertgrupper.


Jeg er alt dette alene. Eller jeg må iallfall prøve å være det. Akkurat nå holder jeg på med litteratursøk for å finne ut hva som finnes av standarder for kardiologiske sykepleiere, hva som kjennetegner en kardiologisk sykepleier og hvorfor og hvordan kompetansestandarder skal skrives. Hittil har jeg lastet ned 78 PDF-filer til pc'en min (stakkars pc), som i mer eller mindre grad er relevante. I tillegg har jeg kontaktet 30 organisasjoner i inn- og utland, med varierende responsrate. Så nå er den store oppgaven å sortere og organisere alt dette fagstoffet sånn at jeg kan forfatte tre kritiske review med forskjellig innfallsvinkel, for så å kombinere det jeg har funnet ut her med erfaringen min fra praksis og til slutt utvikle et forslag til kompetansestandarder for kardiologiske sykepleiere i Norge. PUH!

Så ja, litt travelt er det, men det som er er at det er ganske så interessant, på tross av arbeidsmengden. Jeg vet ikke hvor mye som kommer ut av det, men NSF-LKS (landsgruppen for kardiologiske sykepleiere) har uttrykt (morsomt ord forresten - å trykke ut en mening!) interesse for saken, så kanskje jeg ender opp med å publisere når jeg kommer hjem. Så skummelt! Og litt spennende....

Så, nå har jeg vært for lenge borte fra mine søte små PDFer, på tide å vende oppmerksomheten tilbake til dem. Oppmuntrende kommentarer mottas med takk!





Søte små PDFer

3 comments:

Samfunnsøkonomen said...

Det er vanskelig å komme med ord som faktisk oppmuntrer når en sitter nedgravd i arbeid. Men jeg kan prøve meg med å si at den følelsen av å levere masteroppgaven er den mest befriende følelsen jeg noen gang har hatt. Det var en så fantastisk deilig følelse at man aner det ikke før man har vært der. Så gled deg! Det jeg prøver å si er at arbeidet er verdt det.

Tina said...

Nååh, takk, det hjalp faktisk litt!

tinamamma said...

Sta og perfeksjonist som du er...Jeg er sikker på at du kommer i mål med strålende resultater :-)Og tenk på alt du lærer på den vanskelige måten!Nyttig lærdom det også.Og så kan du jo titulere deg som spesialsykepleier og detektiv!Stå på og gi deg ikke :-)

Post a Comment