Ja, da har enda en uke kommet og gått. Historien fra forrige uke gjentok seg denne uken; fremdeles var det ingen som visste jeg skulle komme. Men på samme måte som sist tok de godt vare på meg likevel. Mandag var jeg i akuttmottaket sammen med kardiologisk sykepleier. Dagen var ganske lite innholdsrik, men rett før jeg skulle gå kom det inn en mann med akutt hjerteinfarkt! Veldig spennende for meg, men ikke så kjekt for ham. Jeg fikk følge ham helt fra han kom inn, via PCI (blokking og stenting), MR og til CCU (hjerteposten). Det gikk heldigvis bra med ham, selv om høyre koronararterie var helt blokkert (dvs, hele høyre halvdel av hjertet var uten blodforsyning).

Resten av uken var jeg med på blant annet hjemmebesøk, hjerterehabilitering (undervisning og trening), massevis av inngrep på cath laben (inkludert innsettelse av pacemaker og defibrillator) og kardiologiske vurderinger av pasienter. Snodig å se, men det er faktisk flere mannlige sykepleiere enn kvinnelige, og veldig få av dem er unge (type min alder). Kan hende det er fordi jeg har oppholdt meg mye i akutte poster.

Så det var slutten på praksis i denne omgang. Planen er å komme tilbake i februar og ha åtte uker med litt mer hands-on. Akkurat nå har jeg mer enn nok med oppgaveskrivng!

Hmm, klokken er åtte om kvelden, Mathias skal på Halloween-fest, men har ingen kostyme. Løsningen? Hai-offer! Fenomenalt hjemmelaget kostyme med minimale forberedelser. Ble ganske bra, ikke sant?

Ifølge www.timeanddate.com er det nøyaktig 15651 km fra Bergen til Adelaide. Så vet du det!

Litt frustrasjon: selv om det er søndag er det nødvendig å gjøre litt skolearbeid. Siden alt mitt er online er jeg avhengig av å kunne logge inn på min konto på UniSA. Selvfølgelig virker det ikke i dag..! Hurra for UniSA som fortsetter å imponere!

Ja, så har enda en uke kommet og gått. Jeg har hatt min første uke i observasjonspraksis på sykehuset. De av dere som har meg på fjaseboken har kanksje lagt merke til at UniSA fortsetter sin varme omsorg for meg - ingen på posten visste nemlig at jeg skulle komme på mandag! Men til tross for noe forvirring i oppstarten ble det en fin uke på hjerteavdelingen. Den kalles CCU (coronary care unit) og er en slags blanding av en medisinsk hjertepost og en overvåkningspost. Pasientene på CCU er i den akutte fasen når de kommer inn, med hjerteinfarkt, ustabil angina og lungeembolier. Posten har bare sykepleiere og de er fantastisk kunnskapsrike! De har tatt godt vare på meg og tatt meg med på alt som skjer. Jeg har fått sett en hel del ting og prosedyrer jeg ikke har sett før. CCU har blant annet ansvaret for stans-teamet, og fredag ble en spennende dag med to alarmer. Avdelingen har også alle elektrokonverteringene i regionen, og jeg har fått være med på to! Elektrokonvertering er enkelt sagt et sjokk for å gjenopprette en normal, stabil hjerterytme. Ser veldig dramatisk ut, men alt skjer i kontrollerte omgivelser, og pasienten merker ingenting. Ellers har jeg blitt grillet i EKG-tolkning og medikamentbruk, og alle vil gjerne vite hvordan vi gjør ting i Norge.

Så for å oppsummere uken har det vært kjekt og lærerikt! Neste uke skal jeg ha én dag i mottak for å lære å vurdere brystsmerter, én dag med hjertesviktsykepleieren, én dag på cath laben og se blokking og sånt, og én dag med rehabiliteringsteamet. Siste dagen kan jeg velge hvor jeg vil være av disse stedene, eller kanskje til og med et sted helt etter eget ønske! Hva tror du vil være best?

I forbindelse med det ene faget mitt dette semesteret har jeg en oppgave som stort sett går ut på å foreta en meta-analyse om et eller annet tema jeg velger selv. Jeg har ikke kommet lenger enn å utføre søk på de forskjellige databasene, og kan med hånden på hjertet si at jeg misliker Cochrane, Medline, CINAHL, TRIP, NICE og alle de andre. Jeg kan egentlig ikke skjønne at et fag som bare teller 1/4 av dette semsterets karakterer krever at vi utfører en oppgave som det tar heltidsforskere årevis å fullføre. Tanken er visst at det skal hjelpe oss å finne evidensbased kunnskap der ute i verden, men for å være ærlig virker hele prosjektet avskrekkende på meg! Altfor mye å gjøre og minimalt med instruksjoner og hjelp og tid skaper iallfall negative assossiasjoner med databaser for min del...

Jens Thomas har løpt Stoltzen og satt ny personlig rekord på 12:42! Gratulerer! Se videoklipp her. Legg merke til hva kommentatoren sier når han kommer inn.

Lørdag var M og jeg i Semaphore for å spise middag og se på solnedgangen. Vi fant en superkoselig restaurant - noe som i seg selv er en sjeldenhet her, ettersom alle steder har veldig kantinepreg. Faktisk rygget vi nesten ut igjen, for det så så dyrt og eksklusivt ut. Det viste seg at maten var både kjempegod og rimelig, og vi hadde en fantastisk utsikt mot havet. Mens vi satt og leste i dessertmenyen kom vi over navnet på resaturanten - 'The Flying Knife'. Historien bak navnet var visstnok fra eierens læretid i Newcastle, hvor en hissigpropp av en kjøkkensjef hadde kastet kniver i raseri, og nesten truffet en kelner. Dette gjorde visst inntrykk på den unge læregutten, som flyttet tilbake til Australia så snart han hadde sjansen!

Ferien har vært ganske begivenhetsrik, med bilkjøp og tur til Kangaroo Island. En annen nyhet er at jeg har fått meg jobb - som nanny. Tre timer fire dager i uken passer jeg på lille Camille på 16 måneder. Vi leker og leser bøker - dvs. hun blar fryktelig fort gjennom og jeg prøver så godt jeg kan å lese det jeg ser. Det høres omtrent sånn ut: 'Good dog, Carl! I have to ... he jumped off the bed .. feeding the baby .. mm, cookies .. did you ever swim with the fish? .. oh, mum's back .. good dog Carl!' Veldig søt bok forresten, jeg har lest den når hun ikke følger med. En utfordring for meg er at Camille er halvt amerikansk og halvt canadisk, så det betyr at hun lærer to språk samtidig - engelsk og fransk!Camille velger ofte det ordet som er lettest å uttale. For eksempel spør hun ikke etter 'water', men 'l'eau'. Og ettersom hun er to-språklig har hun mange franske bøker også... Jeg husker ikke så mye av skolefransken min, men det er kjekt å få frisket opp litt! Jeg koser meg minst like mye som jentungen og forteller alle om de snodige tingene hun gjør. Det eneste er at M begynner å bli litt nervøs...

Ja, her er altså bilen vår, Scania. Dette var sånn den så ut før vi begynte å gjøre noe med den, annet enn å kjøre den hjem. Vi har som nevnt store planer, så her vil komme oppdateringer etterhvert med nye bilder. Det kan forøvrig ta aldri så lite tid, ettersom skolen har begynt igjen...

Nå er ferien snart over, og vi har hatt to kjempefine uker. Første uken kjøpte vi oss en bil! En gammel kassebil, Mitsubishi L300, fra 1981. Kostet oss ca. 3400 kroner, og den går som en klokke! Den så litt sliten ut, men M (og litt jeg også) har jobbet med den og nå har den fått et nytt strøk lakk. Så nå er den faktisk helt hvit og ikke gusjebeige som den var før. Den ser allerede ti år yngre ut! Neste trinn er å jobbe med innsiden og freshe den litt opp der også. Forhåpentligvis kan vi selge den for mer enn vi kjøpte den for når vi drar fra Australia...

Denne uken har vi vært på Kangaroo Island, som ligger ca. to timers kjøring og fergetur fra Adelaide. KI er en vakker øy, med bare rundt 4000 innbyggere og et unikt dyreliv. Det er som navnet tilsier, haugevis av kenguruer, og også possums, seler, delfiner, pingviner, alle særegne for KI. Tirsdag tok vi fergen over til Penneshaw og kikket litt rundt der før vi satte kursen mot Kingscote, den største "byen" på øyen. Det ble mye kjøring, men sånn er det i Australia. Alt er lagt opp for bilkjøring alle steder. I Kingscote spiste vi sen middag før vi begynte å lete etter et sted å parkere. Det er ulovlig å campe utenom campingplasser og sånn, men vi kom frem til at vi camper jo ikke, vi parkerer jo bare bilen et sted, ikke sant? Så vi parkerte på kaien der og rigget oss til baki bilen. Det er egentlig veldig koselig med en sånn bil, og vi tente stearinlys og det hele. Uheldigvis ble det en kald natt med masse vind, så vi sov vel ikke så veldig mye. Men som M sier: 'Det er en del av sjarmen!'

Onsdag våknet vi tidlig og kjøpte frokost på bakeriet. Samme problemet der som i Adelaide; bare loffebrød! Har prøvd å lete etter grovt mel eller iallfall sammalt mel i butikkene, sånn at jeg kan bake selv, men har ikke hatt noe hell til nå. Etter frokost hadde vi en to timers kjøretur foran oss, til andre siden av øyen. Der ligger Flinders Chase National Park, med alle serverdigehetene som hører til der. På veien fant vi ut at vi ville prøve sandboarding i Little Sahara. Little Sahara er en mini-ørken midt inne på KI, med kritthvite sanddyner på alle kanter. Vi leide sandbrett og kavet oss opp på sandtoppene. Det blåste veldig, så det gikk ikke så fort, men vi fikk iallfall peelet huden! Etter Little Sahara tok vi en svipp til Seal Bay. Her holder verdens tredje største sjøløve-koloni til. Sjøløvene ligger og drar seg på stranden i tre dager, før de drar til havs og jakter i tre dager. Sjøløve-ungene blir overlatt til seg selv når mamma er ute og jakter, så de ligger rundt på stranden eller prøver å snike til seg melk fra en annen mamma. Men siden sjøløver bare har energi til å ha en unge om gangen blir det ikke mye melk på de ensomme ungene. Og noen mammaer kommer aldri tilbake. Sjøløvene her er truet av hai, men den største trusselen er mennesket. Sjøløvene setter seg fast i plastposer og fiskegarn og drukner. Kolonien i Seal Bay minsker visstnok med 13 % hvert år, uten at noen er helt sikre på hvorfor.