Tja, nesten en maaned siden siste blogg? Klar for overdose?

Sapa ja, og Mount Fansipan. Hva skal jeg si? Vi var en gruppe paa fire turister (oss to, Robert fra USA og Lucky fra Thailand), en guide (Zum) og to baerere (broedrene hans, vet ikke hva de heter). Zum var kjempekoselig, like gammel som oss og Hmong. Han ladge oss vandrestaver av bambus, og jeg lo litt for meg selv og tenkte: hva skal JEG med vandrestaver, det er for gamle folk og saann (ingen fornaermelse ment). Saa vandret vi over en eng med villblomster og over en liten bekk. Haha, tenkte jeg, dette var jo ikke vanskelig! Men det gikk ikke lange stunden foer terrenget plutselig gikk rett opp, og jeg maatte bite i det sure eplet og bruke staven for det den var verdt! Makan til bratt og gjoermete 'sti' har jeg aldri vaert borti foer!

Et lite apropos ingenting her: jeg kan ikke skrive norsk lenger! Etter droeye halvannet aar med tenking paa engelsk, engelsk 'undervisning', engelsk faglitteratur, engelsk skjoennlitteratur, engelske filmer uten underteksting osv. er det vanskelig aa omstille seg til norsk igjen. Saa vaer snill og tilgi meg hvis jeg kommer med daarlig formulerte utsagn eller ikke faar ordtakene helt riktig: jeg lover, det hoeres bedre ut paa engelsk oppi hodet mitt!

Anyways (der ser du, jeg kan ikke noe for det!), vi kom omsider frem til leiren hvor vi skulle overnatte, paa 2800 moh. Et noe primitivt bambushus-telt-lignende konstruksjon skulle vaere vaart hjem for natten. Uheldigvis for oss var det ogsaa overnattingssted for en gjeng skitafulle vietnamesere paa 'hyttetur'. De hadde altsaa, paa denne turen som har som maal aa bestige et droeye 3100 meter hoeyt fjell, tatt med seg 10 liter, eller deromkring, risvin. Risvin er slett ikke vin, men heller mer som whisky. Vi proevde saa godt vi kunne aa holde oss litt unna denne braakete gjengen, men uten saerlig hell: vi skulle tross alt sove i samme rom. Nevnte jeg de fantastiske sengene vi var tildelt? Ikke? Det var nok kanskje fordi de ikke fantes: i stedet var hytten utstyrt med bambusmadrasser - det var det. Mens vi laa der og proevde aa finne en behagelig stilling og sove, noen med mer hell enn andre, bestemte plutselig disse vietnameserne seg for at klokken var naa to om natten, derfor maatte de ha roeyk. Og det var ikke nok aa liste seg ut, roeyke og saa snike seg inn igjen- neida, de maatte vekke alle - ALLE-, rote rundt i tingene sine, rope til hverandre foer de omsider kom seg utenfor. Og ikke vet jeg hvorfor, men de bestemte seg ogsaa for at naa var det slutt paa soevnen for denne gang, igjen en bestemmelse de storsinnet inkluderte alle i.

Neste dag var det en noe surmulende, troett, sliten og sulten Tina som nesten ga opp hele bestigningen. Etter litt (ok, mye) overtalelse fra min gode M ble det til at jeg ble med videre. Nok en kjempetung etappe, gjennom bambusskog (naar du gaar gjennom bambusskog ser du veldig lite av det som er rundt deg, bortsett fra da bambus) og bratte, bratte stier kom vi oss endelig til toppen. Hurra! Etter en pause med kjeks og vann, en liten fotoshoot og mer surmuling (det var jo like langt ned igjen for pokker!) satte vi kursen nedover igjen, tilbake til hotell og seng og restauranter.

Etter Sapa dro vi til Halong Bay. Halong Bay er et fantastisk flott sjoeomraade, med sandsteinsformasjoner som skyter rett opp av havet. Vaar foerste destinasjon var Halong City. Det var et skummelt sted! Ikke det at det var skumle mennesker eller skumle bygninger eller skummel mat - det skumle var at det var ingen der! Ok, nesten ingen da. Hele byen er bygget opp som en diger resort, med luksushotell etter luksushotell, og restauranter med blodpriser (NORSKE priser!). Men ingen turister. Det var saa doedt at vi var sikker paa at vi ogsaa kom til aa bli oppslukt av jorden indre og forsvinne for alltid, slik vi var sikker paa at det hadde skjedd med de stakkars turistene som engang hadde vaert her. Men det skjedde ikke. Istedet fikk vi en kjempestorm som holdt oss strandet i Halong City i to dager. Omsider fikk vi booket oss en baat til Cat Ba Island.

Cat Ba var en skuffelse. De tre strendene de hadde var bittesmaa og fulle av boss (det er forresten veldig mye boss overalt i Vietnam: de bare kaster bosset fra seg paa gaten!), maten var blaeh, folkene frekke og vaeret fortsatte aa leke storm (ok, ikke Cat Ba sin feil). Vi brukte dagene paa aa spise, spille ukulele, spise, drikke oel, gaa tur, spise osv. Da det endelig ble opplett (Mathias sier ordet 'opplett' ikke eksisterer; jeg er uenig og mener det er en del av enhver bergensers ordforraad) fant vi oss en tur med baat ut for aa utforske Halong Bay. Sammen med et norsk par og to tyske soestre tilbrakte vi dagen med snorkling, bading, soling og klatring.

I loepet av tiden paa Cat Ba begynte vi ogsaa aa innse at vi var litt lei Vietnam og den konstante stroemmen av folk som helt aapenlyst proevde aa svindle oss. I tillegg hadde vi i lengre tid forsoekt aa faa kontakt med frivillighetsarbeidsleiern vi skulle paa, men jeg tror ikke de kunne engelsk der! Vi skjoente iallfall ikke mye av svarene vi endelig fikk, og det var vel den beroemte draapen i begeret: rett til internettsjappe, bestille fly og hotellpakke i Thailand! Overreaksjon sier du? Kanksje, men etter aa ha opplevd aa skulle betale 85 000 dong for en ti minutters taxitur, som garantert ikke skulle kostet mer enn 20 000 dong, ble det litt for mye for oss. (vi endte opp, etter iherdig krangling og involvering av halve nabolaget, med aa betale 30 000 dong).