Ja, endelig har jeg funnet en pc. Vi tok bussen fra Adelaide sent lordag 22. til Melbourne. Morsom bussjafor og egentlig en morsom tur, men ikke saa mye soving for min del. Vi ankom Melbourne kl. 6.15 paa sondagen og etter litt om og men fant vi et ok hostel. Melbourne er en koselig by med mye aa by paa, blant annet var vi og besokte 'The Edge', hoyt hoyt over bakken. Bra start paa reisebudsjettet med 2$ nudler til middag! Noen faa drinker ute for vi hoppet i seng, klar for en tidlig start mandag.

Flyturen til Christchurch var smertefri: vi sov stort sett hele veien begge to. Christchurch er NZs nest storste by, men ikke en eneste ting som skjedde der! Vi forsovet oss nesten til bussen: avgang 7.30, vi vaknet 7.28. Bussjaforen Bods sa han aldri hadde sett noen lope saa fort med sekk paa, og han har jobbet i Kiwi Experience i 9 aar! Turen gikk fra Christchurch til Kaikura, hvor det er muligheter for aa svomme med delfiner eller seler. Vi gikk bare rundt og kikket, og gikk en lang tur langs stranden. Planen var aa prove 'crayfish' som er en spesialitet her, men med en kilopris paa over 100 dollar ble det med tanken.

Tirsdagen gikk turen til Wellngton, NZs hovedstad. Mesteparten av denne etappen bestaar av en tre timers ferjetur mellom sor og nordoyen. Wellington er kalt vindenes hovedstad, men viste seg fra sin beste side da vi kom. Etter mat og handling tok vi banen opp til den botaniske hagen for aa nyte solnedgangen. Vi saa den ikke, men det var en fin tur likevel! En liten tur nedover Cuba street forte oss til en pub med god live musikk. En fin avrunding paa en fin dag!

Ja, da er vi endelig ferdig med oppgaveskriving og eksamener, og ferien har begynt! I kveld reiser vi med nattbuss til Melbourne. Vi har hele søndagen til rådighet der, før vi tidlig mandag morgen setter oss på flyet til Christchurch, New Zealand! New Zealand er delt opp i to øyer, nord- og sørøyen. Nordøyen er preget av vulkaner, mens sørøyen er veldig dramatisk. Det var på sørøyen mye av Ringenes Herre ble spilt inn. Vi har kjøpt billetter til en hopp-på-hopp-av buss som kjører over begge øyene, så vi får sett alt som er å se! Vi blir på New Zealand i drøye tre uker før vi flyr hjem igjen via Melbourne. Vi er hjemme igjen i Adelaide 18. desember, så selve julen blir her. Jenny og Clay som vi bor med var og kjøpte juletre i går, er visstnok kjempestort, men jeg tror det er plastikk... De får besøk i julen av hennes familie, så vi kommer nok til å få en smakebit av australsk jul! Og vi har tenkt å vise dem litt av norske juletradisjoner også. Takket være fulle pakker hjemmefra (tusen takk!) har vi x antall grøt-poser fra Toro. I forrige pakke kom det også en ekte norsk marsipangris med sjokolade-trekk som skal bli gave for mandelen i grøten! Hmm, lurer på om vi må jukse litt, er jo ikke hver dag en har sjans å spise nammenam fra Norge...

I romjulen setter vi oss i bilen og kjører til Canberra og Sydney. I Canberra skal vi besøke noen vi har blitt kjent med her. Nyttårsaften blir i Sydney! Vi skal bare sove i bilen tenkte vi, for priser på overnatting skyter i været rundt denne tiden. Og etter nyttår blir det flere eventyr, men det får jeg skrive om senere.

I denne varmen (40 grader i går) er det lett å bli litt overopphetet. I går på bussen satt det en mann helt foran og snakket med en kompis. Han nevnte at han var så tørst, han skulle kjøpe noe drikke med det samme han gikk av bussen sa han. Da snudde bussjåføren seg og sa: her, ta min flaske, jeg har to. Så fikk mannen en flaske vann fra bussjåføren, sånn helt uten videre. De kan jo være litt søte innimellom, australierne.

I praksis og når jeg møter nye mennesker er det mange som spør hvor i Australia jeg er fra. Ikke visste jeg at jeg etter snart et år ville høres ut som Crocodile Dundee!

Når valget står mellom lesing og oppgaveskriving og frisk luft og venner er det ofte sistnevnte som vinner. Og det var akkurat det som skjedde på søndag. Vi samlet en gjeng og dro på piknik på Mount Lofty, Adelaides høyeste punkt med 727 meter over havet. Det ble en kulinarisk og koselig opplevelse. Ost og kjeks, brød og dip og deilige hjemmebakte små paier med forskjellig fyll. M hadde til og med bakt boller! Så nå har vi en diskusjon gående, heter det skillingsboller eller kanelboller?

Pixar har gjort det igjen. Wall-E er tidenes søteste robot! God historie, fantastiske animasjoner og samfunnskritisk så det holder! Løp og se!

Bi-virkning av grillekvelder - myggestikk! Både M og jeg har knasket anti-histaminer og smørt oss inn i tjukke lag med Eurax. Håper denne natten blir litt bedre...

Lørdag var vi invitert på grillings hos David. Siden Adelaide er så flatt, bor folk litt spredt rundt omkring. Davids hus er ca. 20 minutter fra byen med tog. Når vi endelig kom oss dit (ikke så lett å finne frem, de liker nemlig ikke gateskilt her), var vi nesten en time for sene. Men det gjorde ikke noe, for i god australsk ånd hadde David akkurat begynt å fyre i grillen. Og for en grill! Dette var improvisasjon på høyeste plan, og jeg skal ikke nekte for at jeg ble temmelig imponert! Ikke bare funket den kjempebra (etter litt oppstartstrøbbel), den er til og med mobil!

Fra venstre: Mathais, meg, Yuri (finsk), Kathleen (fransk), Stu (Colorado) og Franziska (tysk).

Fredag og tid for Exchange Society's siste offisielle tilstelning dette semesteret - kostyme-ball! Jeg resirkulerte masken min fra i fjor, og Mathias var så fancy i matchingen sin at han vant prisen for best kledde mann!

Ja, da har enda en uke kommet og gått. Historien fra forrige uke gjentok seg denne uken; fremdeles var det ingen som visste jeg skulle komme. Men på samme måte som sist tok de godt vare på meg likevel. Mandag var jeg i akuttmottaket sammen med kardiologisk sykepleier. Dagen var ganske lite innholdsrik, men rett før jeg skulle gå kom det inn en mann med akutt hjerteinfarkt! Veldig spennende for meg, men ikke så kjekt for ham. Jeg fikk følge ham helt fra han kom inn, via PCI (blokking og stenting), MR og til CCU (hjerteposten). Det gikk heldigvis bra med ham, selv om høyre koronararterie var helt blokkert (dvs, hele høyre halvdel av hjertet var uten blodforsyning).

Resten av uken var jeg med på blant annet hjemmebesøk, hjerterehabilitering (undervisning og trening), massevis av inngrep på cath laben (inkludert innsettelse av pacemaker og defibrillator) og kardiologiske vurderinger av pasienter. Snodig å se, men det er faktisk flere mannlige sykepleiere enn kvinnelige, og veldig få av dem er unge (type min alder). Kan hende det er fordi jeg har oppholdt meg mye i akutte poster.

Så det var slutten på praksis i denne omgang. Planen er å komme tilbake i februar og ha åtte uker med litt mer hands-on. Akkurat nå har jeg mer enn nok med oppgaveskrivng!

Hmm, klokken er åtte om kvelden, Mathias skal på Halloween-fest, men har ingen kostyme. Løsningen? Hai-offer! Fenomenalt hjemmelaget kostyme med minimale forberedelser. Ble ganske bra, ikke sant?

Ifølge www.timeanddate.com er det nøyaktig 15651 km fra Bergen til Adelaide. Så vet du det!

Litt frustrasjon: selv om det er søndag er det nødvendig å gjøre litt skolearbeid. Siden alt mitt er online er jeg avhengig av å kunne logge inn på min konto på UniSA. Selvfølgelig virker det ikke i dag..! Hurra for UniSA som fortsetter å imponere!

Ja, så har enda en uke kommet og gått. Jeg har hatt min første uke i observasjonspraksis på sykehuset. De av dere som har meg på fjaseboken har kanksje lagt merke til at UniSA fortsetter sin varme omsorg for meg - ingen på posten visste nemlig at jeg skulle komme på mandag! Men til tross for noe forvirring i oppstarten ble det en fin uke på hjerteavdelingen. Den kalles CCU (coronary care unit) og er en slags blanding av en medisinsk hjertepost og en overvåkningspost. Pasientene på CCU er i den akutte fasen når de kommer inn, med hjerteinfarkt, ustabil angina og lungeembolier. Posten har bare sykepleiere og de er fantastisk kunnskapsrike! De har tatt godt vare på meg og tatt meg med på alt som skjer. Jeg har fått sett en hel del ting og prosedyrer jeg ikke har sett før. CCU har blant annet ansvaret for stans-teamet, og fredag ble en spennende dag med to alarmer. Avdelingen har også alle elektrokonverteringene i regionen, og jeg har fått være med på to! Elektrokonvertering er enkelt sagt et sjokk for å gjenopprette en normal, stabil hjerterytme. Ser veldig dramatisk ut, men alt skjer i kontrollerte omgivelser, og pasienten merker ingenting. Ellers har jeg blitt grillet i EKG-tolkning og medikamentbruk, og alle vil gjerne vite hvordan vi gjør ting i Norge.

Så for å oppsummere uken har det vært kjekt og lærerikt! Neste uke skal jeg ha én dag i mottak for å lære å vurdere brystsmerter, én dag med hjertesviktsykepleieren, én dag på cath laben og se blokking og sånt, og én dag med rehabiliteringsteamet. Siste dagen kan jeg velge hvor jeg vil være av disse stedene, eller kanskje til og med et sted helt etter eget ønske! Hva tror du vil være best?

I forbindelse med det ene faget mitt dette semesteret har jeg en oppgave som stort sett går ut på å foreta en meta-analyse om et eller annet tema jeg velger selv. Jeg har ikke kommet lenger enn å utføre søk på de forskjellige databasene, og kan med hånden på hjertet si at jeg misliker Cochrane, Medline, CINAHL, TRIP, NICE og alle de andre. Jeg kan egentlig ikke skjønne at et fag som bare teller 1/4 av dette semsterets karakterer krever at vi utfører en oppgave som det tar heltidsforskere årevis å fullføre. Tanken er visst at det skal hjelpe oss å finne evidensbased kunnskap der ute i verden, men for å være ærlig virker hele prosjektet avskrekkende på meg! Altfor mye å gjøre og minimalt med instruksjoner og hjelp og tid skaper iallfall negative assossiasjoner med databaser for min del...

Jens Thomas har løpt Stoltzen og satt ny personlig rekord på 12:42! Gratulerer! Se videoklipp her. Legg merke til hva kommentatoren sier når han kommer inn.

Lørdag var M og jeg i Semaphore for å spise middag og se på solnedgangen. Vi fant en superkoselig restaurant - noe som i seg selv er en sjeldenhet her, ettersom alle steder har veldig kantinepreg. Faktisk rygget vi nesten ut igjen, for det så så dyrt og eksklusivt ut. Det viste seg at maten var både kjempegod og rimelig, og vi hadde en fantastisk utsikt mot havet. Mens vi satt og leste i dessertmenyen kom vi over navnet på resaturanten - 'The Flying Knife'. Historien bak navnet var visstnok fra eierens læretid i Newcastle, hvor en hissigpropp av en kjøkkensjef hadde kastet kniver i raseri, og nesten truffet en kelner. Dette gjorde visst inntrykk på den unge læregutten, som flyttet tilbake til Australia så snart han hadde sjansen!

Ferien har vært ganske begivenhetsrik, med bilkjøp og tur til Kangaroo Island. En annen nyhet er at jeg har fått meg jobb - som nanny. Tre timer fire dager i uken passer jeg på lille Camille på 16 måneder. Vi leker og leser bøker - dvs. hun blar fryktelig fort gjennom og jeg prøver så godt jeg kan å lese det jeg ser. Det høres omtrent sånn ut: 'Good dog, Carl! I have to ... he jumped off the bed .. feeding the baby .. mm, cookies .. did you ever swim with the fish? .. oh, mum's back .. good dog Carl!' Veldig søt bok forresten, jeg har lest den når hun ikke følger med. En utfordring for meg er at Camille er halvt amerikansk og halvt canadisk, så det betyr at hun lærer to språk samtidig - engelsk og fransk!Camille velger ofte det ordet som er lettest å uttale. For eksempel spør hun ikke etter 'water', men 'l'eau'. Og ettersom hun er to-språklig har hun mange franske bøker også... Jeg husker ikke så mye av skolefransken min, men det er kjekt å få frisket opp litt! Jeg koser meg minst like mye som jentungen og forteller alle om de snodige tingene hun gjør. Det eneste er at M begynner å bli litt nervøs...

Ja, her er altså bilen vår, Scania. Dette var sånn den så ut før vi begynte å gjøre noe med den, annet enn å kjøre den hjem. Vi har som nevnt store planer, så her vil komme oppdateringer etterhvert med nye bilder. Det kan forøvrig ta aldri så lite tid, ettersom skolen har begynt igjen...

Nå er ferien snart over, og vi har hatt to kjempefine uker. Første uken kjøpte vi oss en bil! En gammel kassebil, Mitsubishi L300, fra 1981. Kostet oss ca. 3400 kroner, og den går som en klokke! Den så litt sliten ut, men M (og litt jeg også) har jobbet med den og nå har den fått et nytt strøk lakk. Så nå er den faktisk helt hvit og ikke gusjebeige som den var før. Den ser allerede ti år yngre ut! Neste trinn er å jobbe med innsiden og freshe den litt opp der også. Forhåpentligvis kan vi selge den for mer enn vi kjøpte den for når vi drar fra Australia...

Denne uken har vi vært på Kangaroo Island, som ligger ca. to timers kjøring og fergetur fra Adelaide. KI er en vakker øy, med bare rundt 4000 innbyggere og et unikt dyreliv. Det er som navnet tilsier, haugevis av kenguruer, og også possums, seler, delfiner, pingviner, alle særegne for KI. Tirsdag tok vi fergen over til Penneshaw og kikket litt rundt der før vi satte kursen mot Kingscote, den største "byen" på øyen. Det ble mye kjøring, men sånn er det i Australia. Alt er lagt opp for bilkjøring alle steder. I Kingscote spiste vi sen middag før vi begynte å lete etter et sted å parkere. Det er ulovlig å campe utenom campingplasser og sånn, men vi kom frem til at vi camper jo ikke, vi parkerer jo bare bilen et sted, ikke sant? Så vi parkerte på kaien der og rigget oss til baki bilen. Det er egentlig veldig koselig med en sånn bil, og vi tente stearinlys og det hele. Uheldigvis ble det en kald natt med masse vind, så vi sov vel ikke så veldig mye. Men som M sier: 'Det er en del av sjarmen!'

Onsdag våknet vi tidlig og kjøpte frokost på bakeriet. Samme problemet der som i Adelaide; bare loffebrød! Har prøvd å lete etter grovt mel eller iallfall sammalt mel i butikkene, sånn at jeg kan bake selv, men har ikke hatt noe hell til nå. Etter frokost hadde vi en to timers kjøretur foran oss, til andre siden av øyen. Der ligger Flinders Chase National Park, med alle serverdigehetene som hører til der. På veien fant vi ut at vi ville prøve sandboarding i Little Sahara. Little Sahara er en mini-ørken midt inne på KI, med kritthvite sanddyner på alle kanter. Vi leide sandbrett og kavet oss opp på sandtoppene. Det blåste veldig, så det gikk ikke så fort, men vi fikk iallfall peelet huden! Etter Little Sahara tok vi en svipp til Seal Bay. Her holder verdens tredje største sjøløve-koloni til. Sjøløvene ligger og drar seg på stranden i tre dager, før de drar til havs og jakter i tre dager. Sjøløve-ungene blir overlatt til seg selv når mamma er ute og jakter, så de ligger rundt på stranden eller prøver å snike til seg melk fra en annen mamma. Men siden sjøløver bare har energi til å ha en unge om gangen blir det ikke mye melk på de ensomme ungene. Og noen mammaer kommer aldri tilbake. Sjøløvene her er truet av hai, men den største trusselen er mennesket. Sjøløvene setter seg fast i plastposer og fiskegarn og drukner. Kolonien i Seal Bay minsker visstnok med 13 % hvert år, uten at noen er helt sikre på hvorfor.

Jeg ser ikke mye tv, men noe får jeg med meg. Amerikansk So You Think You Can Dance er stort her, og det samme er Australian Idol. I hver reklamepause viser de en reklame for Cadbury sjokolade som er såååå søt. Skjønner ikke helt hva den har med sjokolade å gjøre, menmen...

Jeg har gått noen runder med universitetet nå, og hatt en haug møter. Jeg ble nødt for å true med søksmål før de endelig tok meg på alvor. Det vi kom frem til var at ( surprise!) UniSA kan skaffe med praksis neste semester, alt fra 6 til 12 uker, på forskjellige kardiologiske avdelinger ved Queen Elisabeth Hospital. Detaljene er ikke klare ennå, men de lovet (haha) å komme tilbake til meg med det snart. Så det ser ut som om det kan ordne seg, vi får se... Jeg har ikke turd å spørre immigrasjonsmyndighetene om jeg er her ulovlig i og med at studiene mine faktisk er online, men har ikke tenkt å gjøre det heller.

Nå har M og jeg jobbet på spreng for å bli ferdig med oppgaver og sånn, for nå står mid semester break for døren. To uker med slaraffenliv, og forhåpentligvis litt reising. Våren har kommet også, så det er fint og varmt nesten hver dag! Blir kjekt å komme seg ut litt! Ellers så har Amy flyttet til Frankrike for å være med sin franske kjæreste Eric, og Annie dro tilbake til Tyskland i dag. Jeg har blitt tilbudt å være med i en oppvisningsgruppe som skal opptre på Sydney Salsa Congress i januar. De har akkurat opprettet en gruppe som skal danse On2, og jeg har vært med på noen treninger. Veldig moro, og det tuller med hodet mitt, når jeg plutselig må tenke når jeg danser. Er ikke så gale likevel, heldigvis har jeg aldri brukt 1-2-3-5-6-7, men ba-ba-ba-ba-ba-ba! ;) Men måtte nesten si nei til å være med i gruppen siden M og jeg har planer om å reise rundt i juleferien, det blir jo midt i innspurten til kongressen. Men jeg lider ingen nød av den grunn! Bare litt, for hard core salsa er farlig i denne byen.. Se bare hva som skjedde med tåen min!

I dag har Mathias bursdag! Hurra, hurra, hurra! Blir ikke så mye feriring i dag, men vi kommer sterkere tilbake på lørdag. Da blir det hot dogs og boller og brus (les: mannebrus)!

Fant denne artikkelen da jeg snoket litt rundt på nettet. Gamle avdelingen min, med problemer opp og i mente. Ting tar tydeligvis tid, men endelig ser det jo ut til at kanskje noe skjer. Iallfall èn bra ting med at jeg jobbet der, for da fikk jeg plutselig stoff å skrive om i "Leadership and Management in Health".. Et godt eksempel på et sted med dårlig personalpolitikk og konfliktløsning.

Ja, nå begynner altså ting å skje i forbindelse med det skjebnesvangre møtet med universitetet. Plutselig fikk jeg to mailer og tre telefoner fra hun som jeg har ventet på i tre måneder nå. Grunnen? Joda, jeg var hos en av skolens uavhengige advokater i går. Hun mener faktisk at dette er skikkelig potent stoff, og gikk rett til Head of School. Veldig kjekt. Så nå er møtet satt til mandag, og jeg tar med meg denne advokat-damen dit. Da blir det bank i bordet og ordentlig oppvask! Yeey!

Jeg får masse spørsmål om møtet med universitetet men det har fremdeles ikke skjedd noe. Jeg begynner å bli veldig utålmodig, og ser at det begynner å bli for knapt med tid til å faktisk gjøre noe med sakene. Kanskje jeg skal gå til media? Da blir det nok fart i sakene..!

Hei papsen min! Gratulerer så masse med dagen! Håper du har en superduper dag!

Grattis med dagen, broremann! Håper det blir en bra dag i Førde! Gave på vei i posten...

Dette spørsmålet får jeg hele tiden. Veldig kjekt at folk spør, men hvordan har jeg det egentlig? Hmm.. det skjer egentlig lite. Samme som hjemme, ting forandrer seg ikke mye. Jeg er begravet i skolearbeid, sitter minst åtte timer hver dag, og gjerne i helgene også. Samme for M; oppgaver i ett sett. Her går det ikke an med skippertak, noe som egentlig passer meg dårlig, siden jeg er av det kronisk-forseint-med-alt slaget. Men men, det skal UniSA ha, det sikrer iallfall læring (og frustrasjon). Vi opplever begge litt trøbbel med å forstå alle aspektene med språket (begreper og uttrykk og sånn) og iallfall jeg har litt vanskeligheter med fagene mine ettersom jeg mangler allmennkunnskaper om Australia og helsevesenet her.

Ellers er det ikke så mye tid til andre ting. Litt salsa for min del og litt festing for M sin del, vi har vært èn tur på Mount Lofty og trasket rundt, og det er vel stort sett det. Det er kaldt her (gradestokken sier gjerne 15, men komfort- temperaturen er desidert lavere) og det har regnet usannsynlig mye (visstnok våteste vinteren i manns minne). Det er kjekkere å være inne!
På søndag skal vi med Exchange Society på innendørs klatring, så det blir bra! :) Ellers venter vi på varmere vær, og når sant skal sies er det egentlig bare bra at det er kaldt og vått, for da er det lettere å sitte inne og studere!

I disse OL- dager er der mye snakk om skandaler rundt arrangementene. Australierne generelt var veldig skeptiske mot at OL skulle avholdes i Kina, spesielt etter at mediene rapporterte om menneskerettighetsbrudd tidligere i år. Hendelser, som å vrake lille Peiyi fordi hun ikke var søt nok til å opptre i åpningsseremonien og triksing med fyrverkeri er virkelig med på å helle bensin på bålet. Det går også rykter om at arrangørene leier inn heiagjenger som heier på alle for å skape stemning, og at publikumstallene ikke er reelle.

Konkurransen går uansett sin gang. Norge har vel ikke gjort seg veldig bemerket ennå, bortsett fra Alexander Dale Oens sølv og fotballjentenes avansement til kvartfinale. Jeg så siste gruppespillkampen i går kveld, hvor Norge ble ydmyket av Japan med resultatet 1-5. Skal de holde seg inne i turneringen trenger de seriøse tiltak i forsvaret sitt, det er sikkert! Dessverre ble også Dale Oen slått ut i går, så den norske jubelen her i huset har stilnet litt. Australia derimot gjør det bra, med 3 gull, 2 sølv og 5 bronse...

Gratulerer med dagen, mor! Endelig har du rundet 40! :p

Her i Australia gjør de en masse rare ting. Mange ting føles gammeldags, noen ting er langt foran Norge i utvikling, mens andre ting er bare veldig upraktisk. Hvorfor i alle dager har de f.eks. fløte i rømmebeger? Det er jo tullete! Og andre veien - det er jaggu ikke enkelt å få rømme ut av fløtekartonger! Nei, takke seg til, det er mye en må venne seg til når en bytter land...

Mange der hjemme vet at jeg ikke ha vært så veldig fornøyd med studiet så langt. Sjokket var stort da jeg kom hit for seks måneder siden og fant ut at hele studiet er på nett - ingen forelesninger, ingen seminargrupper, ingen praksis (!) - kun via internett. Dette har fått meg til å sette spørsmålstegn ved kvalitetssikringen på studiet. Hvordan kan universitetet undervise i et så praktisk rettet fag som sykepleie uten å ha mulighet til å vurdere studentenes praktiske ferdigheter og ikke minst evnen til å kommunisere med kolleger og pasienter? Og hvordan kan de egentlig vite at det er JEG som gjør alle oppgavene og tar eksamen (også via internett), og ikke noen helt andre? Jeg kunne jo f.eks. kjent noen som har tatt fagene mine før, og betalt dem for å gjøre oppgavene i mitt navn. Ikke noe problem hvis jeg hadde ønsket det...

Når det er sagt, må jeg også si det at det faglige innholdet i studiet er veldig bra. De er oppdaterte og involverte i det helsefaglige miljøet nasjonalt og internasjonalt. Jeg lærer mye, men savner et nettverk og en form for kontrollordning for det praktiske stoffet. For å prøve å ordne litt opp har jeg sendt mail i hytt og pine, og har klart å organisere et møte med universitetet. Jeg skal prøve å finne svar på spørsmålene ovenfor, og også hvordan det er mulig for meg å planlegge disse studiene i to år, og ikke finne ut at alt er lagt opp til selvstudier på internett. Møtet er planlagt til neste uke en gang, og forhåpentligvis vil jeg ha mye positivt å si om utfallet etterpå. Jeg får bare være mitt eget NOKUT og håpe på det beste!

Er det noen som leser innpå her av og til? Vet jeg ikke har vært superduperflink å oppdatere, men ingen kommentarer på leeenge heller... Bare et spørsmål!:)

Puh! Rommet vårt er fullt av møbler! Vi skulle låne en pult av Kieran, en av vennene mine fra salsa, og han kjørte den hit og greier. Problemet er bare det av vi har misforstått hverandre i forhold til hvordan den pulten ser ut, så det M og jeg endte opp med er en kjempestor pult som bare er i veien. I går var vi og kjøpte en brukt bokhylle og en kommode, som vi også har puttet inn på rommet vårt. Det ser ikke så stort ut nå lenger! Men vi skal få ordnet det sånn at Kieran henter pulten sin igjen, for vi trenger den egentlig ikke. Så da blir det nok levelig etterhvert!

Her er nye adressen for alle som vil sende kort, brev, pakker, presanger, penger, eller seg selv:

19 Regent Street
Parkside 5063
South Australia
Australia

Etter intens boligjakt har M og jeg endelig funnet det perfekte stedet! Nå bor vi like sør for byen, i et ganske fasjonabelt strøk kalt Parkside. Vi leier et stort rom i et hus sammen med et annet par, Clayton og Jenny. De er begge fra Australia, han fra Adelaide Hills og hun fra Canberra. De er kjempekoselige og fikk oss til å føle oss veldig velkomne med èn gang. Så nå er det fire som bor her i huset - eller, vi er vel egentlig fem. De har en valp på størrelse med en ponni! Han heter Baja og er ganske søt, og veldig dum. Men det gjør ikke noe! Han er alltid glad for å se oss, og synes det er veldig spennende med nye folk. I går lagde vi pizza sammen og delte noen øl, og praten sitter løst. Kjekt å bo sammen med noen som er litt sosiale!

Amy var på besøk her også, og ble nesten litt misunnelig på hjemmet vårt. Det tar meg ca. en halv time å gå til campus, mens det tar litt lenger for M. Til gjengjeld kan han ta gratistrikken når han ikke gidder å gå.. Akkurat nå er han ute og sosialiserer seg mens jeg sitter her hjemme og gjør litt skolegreier. Har visst ikke gjort det så aller verst forrige semester, så det er jo fine nyheter! Mer nytt og flere bilder fra mitt spennende liv Down Under kommer siden

- to be continued...

Ja, nå er det lenge siden jeg har skrevet noe innpå her. Grunnen er hektiske siste dager på universitetet og ferie i gamlelandet. En måned hjemme var veldig deilig. Bryllupet til mor og Kenneth var fantastisk, virkelig en dag som gikk rett i huske-boken min. Mamma var nydelig, Kenneth var staselig, og været var flott! Søte brudesvenner og brudepike (selv om hun bestemte seg halvveis at nok var nok..), og massevis av koselige gjester. Deilig mat (takk tante), flinke servitører (takk, jentene mine) og morsomme innspill fra brudeparet - de er seg selv lik! Bruden skiftet kjole halvveis i feiringen, til alles (unntatt min) overraskelse. En kjempefeiring med andre ord!















Å treffe igjen familien og alle vennene mine hjemme var herlig! Rart hvor lite som egentlig forandrer seg på et halvt år, selv om det var noen nyheter. Hehe, bare synd halvparten av jentene mine stakk av en uke etter jeg kom hjem - Svalbard, Thailand, Hellas, Hove-festivalen, Oslo.. jaja, sånn er det nå engang når det er sommerferie! Men veldig kjekt å se alle igjen!Nå blir det jo en stund til neste gang...

South Australia er den første staten i Australia som ble grunnlagt av frie immigranter og ikke av dømte straffanger. Men South Australia er en foregangsstat på mange måter: første stat som tillot kvinner i parlamentet, første staten som forbød rase- og kjønnsdiskriminering, som legaliserte abort og er et av de første stedene i verden til å innføre stemmerett for kvinner. Også i forhold til urbefolkningen er SA først ute: i 1966 ga SA aboriginene tilbake retten til å eie landområdene kolonistene overtok. Området heter Kaurna og er merket av på alle kart. Konflikten mellom ’nye’ og ’gamle’ australiere er tydelig i media, og SA prøver virkelig å rette opp i tidligere feil. Alle offisielle taler, på universitetene, konserter og formelle middager/seremonier, starter med en velkomst på aboriginsk, der tilhørerne ønskes velkomne til Kaurna-land. 13. februar i år holdt Australias statsminister Kevin Rudd en pressekonferanse der han offisielt unnskyldte for alle overgrep mot aboriginere. Han fremla et forslag om å utnevne en komité med ansvar for å utjevne sosioøkonomiske forskjeller mellom aboriginere og ikke-aboriginere, som ble godt mottatt. Du trenger ikke dra langt utenfor formelle settinger for å finne skjulte fordommer mot det folket som opprinnelig bodde her, og mye av dette tror jeg skyldes Australias feilslåtte politikk overfor aboriginerne: i et forsk på å gjenopprette urett begått mot ’the Lost Generation’ innførte staten en støtteordning. Denne har i bunn og grunn ført til at veldig mange aboriginere ikke trenger å jobbe, men lever på trygd fra staten. Dagdrivende, alkoholdrikkende aboriginere sitter i parkene rundt omkring i Adelaide, og dette bygger opp fordommer i befolkningen. Det blir spennende å følge med på prosessen videre med Rudds forslag, spesielt nå som statsbudsjettet skal vurderes…

Det var med latter og undring jeg innså hva som hadde skjedd på Victoria Square. Folk flokket seg rundt den store fontenen og lot seg avbilde foran det kjente landemerket. Hvorfor? Joda, tradisjonen tro hadde noen nordmenn på vei hjem fra feiringen tatt på seg rollen som russ og fylt fontenen med såpe. Såpeskummet som veltet utover bassengkantene vakte oppsikt og begeistring blant de mange tilskuerne. De eneste folkene som ikke så så glade ut var de offentlige arbeiderne som måtte rydde opp. Herlig, akkurat som hjemme!

Hurra for 17.mai! ANSA Adelaide arrangerte feiring i Glenelg, hvor de fleste norske studentene bor. Pga. dårlig værmelding ble arrangementet flyttet innendørs, noe som uheldigvis betød at alle lekene ble avlyst. Men det vanket hotdog, is og brus på oss, og hjemmebakte skoleboller. Det var norske flagg overalt, og veldig snodig å høre bare norsk språk rundt seg. Vi var en gjeng som dro, to norske og seks andre. Hege, hun andre norske, hadde lært sine flatmates å si "Heia Norge" og "Hipp hipp hurra", og entusiasmen var det absolutt ingenting å si på. Det ble et kortvarig arrangement, men snarrådige nordmenn visste råd: vi dro hjem til Hege og arrangerte våre egne leker! Vi hadde potetløp (jentene vant!) og sekkeløp (sorte bossekker anbefales ikke; det endte med sekkebukse og løping i stedet for hopping), og vi hadde det fantastisk moro! Vi koste oss med en plate melkesjokolade med nonstop i, og spilte Postgirobygget for hele nabolaget.

På kvelden var det en mer formell feiring. Folk hadde kledd seg opp i finstasen (ingen bunader da...) og var virkelig i stemning. Vi fikk servert spekepølse og røkelaks, jarlsberg og brunost og eplekake til dessert! Etterpå var det utlodning av diverse snop og matvarer (fiskeboller på boks) fra gamle Norge,med påfølgende staselig fremføring av nasjonalsangen. D.D.E. ljomet over høyttaleranlegget, og det var en kjempekoselig kveld. Alt tatt i betrakning var det en herlig feiring, eneste jeg savnet var bauekorpsene... Heia Norge!

Australia er det tørreste kontinentet i verden, og South Australia er den tørreste staten i landet, så tørke er et stort problem her. Sommeren var veldig lang og veldig varm, og medførte enorme vanskeligheter, spesielt for bøndene i området. Amys familie er fruktdyrkere og holdt på å gå konkurs tidligere i år. Med strenge vannrestriksjoner fikk de ikke vannet jordene sine og ble tvunget til å kjøpe vann for å redde avlingen. Tilsammen kostet det dem nesten AU$ 100 000 (tilsvarer ca. en halv million norske). De klarte seg over denne kneiken, men tørken blir visstnok verre og mer langvarig for hvert år. Vannstanden i Murray River (største elven i Australia, munner ut i SA) har sunket med flere meter bare i sommer og alle går nå og håper på en våt vinter. Det var på høy tid at det begynte å regne, og egentlig gjør det meg ingenting. Det gjør bare at jeg føler meg mer hjemme.

For en stakkars liten pike fra Norge er det veldig rart å se utbredt reklame for alkohol overalt. Vintage Cellars, Bottl’o, Sip’n’save: de har store plakater på busser og bygninger, og tv’en viser også masse tilbud på alkohol (2 for 1 og sånn). Drikking er en sentral del av kulturen her, og SA har, som alle de andre ”statene”, diverse lokale øl- og vinsorter. Det mest kjente vindistriktet i SA er Barossa Valley, som produserer uhorvelige mengder vin. Hvis du går på Vinmonopolet hjemme (her ler de når jeg forklarer hvordan det funker hjemme, med MONOPOL) og kikker i hyllen under Australske viner, finner du garantert flere fra Barossa Valley. ”After-work drinks” er helt vanlig; i fem-seks tiden på vanlige dager sitter dresskledde menn og kvinner med en iskald øl eller et glass vin på de utallige pubene rundt om i byen. Snodig. Men det som tar kaka er ”Drive- through bottle shops”! Ja, det er akkurat dét det høres ut som: du kjører bilen din inn i ”butikken”, forteller personen i skranken hva du vil ha, og så henter de det til deg. Og disse butikkene er åpne til langt utpå kvelden, mye lenger enn dagligvare- og klesforretninger. Helt absurd!

Brødet her er en vits! Hvis en går på en vanlig dagligvareforretning får en kun tak i digre, helt firkantete, ferdigoppskårne myke saker som de kaller brød. Disse brødene holder seg i ukevis, og er ikke akkurat mettende. Og hvis du ikke er fan av lyst brød er du i trøbbel. Nei, takke meg til, til og med god gammaldags Kneip er å foretrekke fremfor de tullete loffedingsene. Heldigvis bor jeg nært Central Market, hvor de selger ordentlige brød som faktisk smaker noe. Litt dyrere er det, men du verden! det er verdt det!

Hvis en går gjennom en av byens mange parker etter mørkets frembrudd er det vel verdt å kikke opp i trærne. Overalt kan en se possums, som ser ut som en blanding mellom en kanin og et ekorn, med digre øyne. De synes ikke om dagen; da sover de inni trestammen. Men når kvelden kommer, stikker de hodene ut på jakt etter mat. En possum sitter helt rolig for å gjøre seg usynlig, men det er ingen grunn til å prøve å kose med den; den har skarpe klør og kan lage stygge sår i huden. I Renmark, der Amy kommer fra, er det en liten dame som hver kveld legger frukt og brød ved foten av hver tre langs elven. Når det så blir mørkt kommer possumene ned, og det hele har blitt en aldri så liten turistattraksjon. Det er nå engang slik at vi blir fascinerte av dyr vi ikke er vante med…

En ting som er veldig tydelig her i SA er tilstedeværelsen av folk med funksjonshemming. En jeg kjenner fortalte meg at 24% av befolkningen her har en eller annen form for funksjonshemming, som er den høyeste forekomsten i hele Australia. Hele byen er preget av dette; alle fotgjengeroverganger har lydsignaler, offentlige kontorer har døvetolk tilgjengelig på telefon og det er ramper på alle busser og fortauskanter. Så er spørsmålet om det er så bra tilrettelagt fordi det er så mange funksjonshemmede, eller om det er så mange funksjonshemmede fordi det er så bra tilrettelagt…

Noen har sikkert oppdaget at jeg har fusket litt med postene mine og lagt dem inn på tidligere datoer. Grunnen er rett og slett at det er greit for meg å huske når ting skjedde, når jeg en gang blir gammel og grå... Det gjør det jo også litt spennende for dere, for plutselig er det hauger av oppdateringer innpå her! Jeg er meg selv lik, og visste på forhånd at kontinuerlige oppdateringer ikke er helt min greie, men skal prøve å skjerpe meg... når jeg bare får innhentet forspranget tiden har fått på meg...

Det skal ikke være enkelt å være rødhåret. En får advarsler fra alle kanter om å huske solkrem og her i Australia heter fyrstikkene Redheads - noe som bringer tankene til klippet fra Ut i vår hage http://www.youtube.com/watch?v=w2C_aE0MQjY . Men den morsomste (eller pinligste) situasjonen oppstod da M og jeg var ute og spiste en finere middag på Gusto. Vi hadde jobbet oss gjennom forrett og hovedrett og skulle til å bestille dessert. Servitrisen vår stoppet og kikket på oss før hun stilte spørsmålet "Unnskyld, men er dere søsken?" Etter en lattermild forklaring om at nei, det er vi nok ikke, unnskyldte hun seg med at hun ble forvirret av hårfargen og spurte om alle nordmenn har rødt hår. Snodig nok er kanskje ikke den antagelsen så vedlig feil fra en Aussies synspunkt; jeg har for eksempel bare truffet én annen norsk person her, og hun er også rødtopp...

Jeg har sett en koala! I Cleland Wildlife Park, som ligger i Adelaide Hills (ca. 20 min med bil fra Adelaide). Her har de i tillegg til koala kenguruer, possums, wombats, emuer, pungdjevler (Tasmanian Devil), massevis av fuglearter, echidnas, wallabies, bettongs, potoroos og bandicoots, og en bitteliten reptilsamling. En kan kjøpe små poser med fòr og så kan en mate kenguruene og emuene. De er inngjerdet, men i veldig store innhegninger, og de var fryktelig late da vi var der! Var så vidt de gadd å reise seg når vi kom med mat. Men de er veldig søte da! Den grå kenguruen er den mest utbredte i Australia, og de er lettest å få øye på i skumring. Mange blir ofre for trafikk, og en kan ofte se kengurukadavre på veiskulderen på motorveien. Australiere ser ofte kenguruen som en pest og en plage. Rart, når de er så søte…

Port Adelaide Powers vs. Geelong Cats. Returkampen etter Port Adelaides ydmykende tap i finalen i fjorårets sesong. Exchange Society samlet en gjeng mer eller mindre ivrige supportere fra alle verdens hjørner. Gratisbussen fra sentrum tok oss til Aamy Stadium, Powers’ hjemmebane. Væpnet med varm kaffe, chips og skumgummi-snop inntok vi plassene våre. Det var en spennende kamp, selv om ingen egentlig forstår reglene; det ser ut som alt er lov, og så blåser dommeren av og til på måfå. Vi heiet og buet i kor med de rundt oss og hutret litt innimellom (ja, det kan bli kaldt her også). Og hvis du noen gang har lurt på hva de neongul-kledde mennene som løper rundt på banen gjør, så er svaret som følger: de er runners. Deres eneste funksjon er å formidle beskjeder fra treneren til spillerne rundt omkring på den digre ovale gressplenen.

Geelong vant denne gangen også, men bare så vidt…

7.15 – Klokken ringte tidlig i morges. Vi sto opp, pakket tingene våre og rullet oss i solkrem – i dag var dagen vi skulle på stranden og lære å surfe. Jeg har allerede prøvd en gang før, i ca. ti min sammen med Andreas og Erik, men under særlig hell. Så i dag var det på tide å prøve igjen, i regi av Exchange Society. Vi møtte opp ved universitetet og traff resten av gjengen, trøtte og bakfulle blandet med morgenfriske og opplagte, og stablet oss inn i bussen som skulle ta oss til Moana Beach. Det var en 45 minutter lang tur sørover fra Adelaide, en nydelig dag med strålende sol og i underkant av 40 grader. 50 ivrige studenter veltet ut av bussen. Våre dyktige instruktører fra Surf Connection forklarte og viste teknikker og advarte oss om at det var sterke bølger der ute. Timene fløy mens stranden fyltes av skrik og skrål, og en og annen jublende student, stående på brettet sitt. M, den sniken, klarte det selvfølgelig… han er et naturtalent i alt som kan defineres som sport!

Men det var kanskje jeg som lo best på slutten av dagen likevel – klok av erfaring hadde jeg nemlig på meg langermet våtdrakt. Etter en hel dag i den stekende solen var det en noe rosa M som trengte litt ekstra omsorg den kvelden…

http://www.news.com.au/story/0,23599,23368482-421,00.html

Endelig er han her! Flyet landet når det skulle på lørdag, og en spent Tina sto og trippet i ankomsthallen. I går spiste vi gratis BBQ i en av parkene i byen, arrangert av en eller annen menighet. Det er ikke uten grunn at Adelaide også blir referert til som "Kirkenes by"; her er så mange trossamfunn og kirkebygg at teologistudenter fra hele landet reiser på studietur hit. Noen av byggene er praktfulle monumenter, mens andre er forfalne og triste å se på..

Senere dro vi på Sunday Session Pubcrawl med Exchange Society - de begynte klokken 14 (!), men vi traff dem litt senere. Amy og de andre var veldig spente på å treffe M, etter at jeg har mast hull i hodene deres om ham. Det ble egentlig en relativt kort kveld: vi tok trikken til Glenelg, fant de andre, bestemte oss for at hard festing ikke var tingen i dag, spiste hver vår is og dro hjem igjen...

Det er jaggu mye arbeid som må til for å nå kravene som stilles til en på skolen her.. Dette semesteret har jeg 6 oppgaver på 500 ord pluss 1 oppgave på 1000 ord (alle om forskjellige emner) i det ene faget, og to store oppgaver (hhv. 2500 og 5000 ord) i det andre faget. I tillegg har jeg eksamen i det ene faget, og må hele tiden poste innlegg på diskusjonssidene på nettet. Og det blir ikke enklere av at jeg ikke egentlig har noen klassekamerater heller, alt er jo online... Litt av en forskjell fra hjemme i Norge, det er helt sikkert! Så den siste uken har gått med til intens lesing, forsøk på å få litt oversikt og deltakelse på workshops med Learning Connection, for å få et innblikk i hvordan lære på denne måten..

Denne kvelden har blitt tilbrakt slengt utover sofaen til Amy med en dårlig chic-flick og et glass rødvin, mens jeg gleder meg til i morgen når M kommer...:)

I går begynte altså skolen for fullt. Det er veldig uvant å ikke skulle ha forelesninger, eneste jeg trenger å være på skolen for er workshop annenhver mandag. Workshop er en slags forelesning, men litt mer uformelt og merkelig. Jeg var på min første i går, og det er absolutt skremmende og overveldende. Språket er så akademisk at jeg ikke har tid til å forstå alt professoren sier, det går så fort! Men samtidig har jeg funnet ut av sykepleierutdanningen ved UniSA er høyest rangert i hele verden, noe som betyr rikelig uttelling for strevet (for det kommer det til å være). Nå sitter jeg på skolen og skriver ut modulene mine i de to fagene jeg skal ha dette semesteret: Collaborative Approaches to Health og Acute Cardiac Care. Det er utrolig spennende lesing, men som sagt - veldig skremmende også!

Ellers venter jeg på Nurses Board of South Australia som skal godkjenne sykepleier- autorisasjonen min. Slik jeg forstod det kan det ta opptil 3 måneder før jeg kan søke om jobb her som sykepleier. I mellomtiden tenker jeg å skaffe meg en midlertidig jobb som servitrise eller noe. Men akkurat nå om dagene klarer jeg ikke tenke på sånt, bare tre dager og 17 timer til M kommer på besøk.....

I dag starter skolen. Endelig! Jeg har blitt fryktelig lei av å ha så mye fritid (ja, jeg vet, jeg kommer nok til å bite i meg disse ordene snart nok). Jeg har kommet meg vel på plass i leiligheten min, og blitt gode venner med Judy, min kinesiske flatmate. Dave, min andre flatmate, har jeg ikke sett så mye til ennå. Og så har jeg funnet ut at jeg har veldig greie naboer! Judy låste seg ute fra rommet sitt i går kveld, og - ta-ta-ta-taaaaa - SuperTina to the rescue! Jeg banket på hos naboene, fikk låne en stige og klatret inn vinduet som en helt! Det var stående ovasjoner og jublende latter i hele gaten (ok, en smule overdrevet). Naboene, et koselig par i 40-årene, to sønner og en bestefar, inviterte oss over til å låne badebassenget deres når som helst! Dette blir bra!

Hvert år i slutten av februar er Adelaide vert for billøpet Clipsal 500, et V8-løp. Da sperres halve østlige delen av sentrum av, for en ellevill helg som tiltrekker seg mennesker av alle slag og aldre. Spesielt australiernes svar på rednecks er tilstedeværende. Små og store samles for å feire denne edle bilsporten. Min deltakelse i dette sirkuset var heller begrenset; det eneste var å høre motordrønnene som ljomet gjennom byen. Det var helt til en jeg kjenner her sa han hadde en gratisbillett til Santana-konserten som skulle være søndagskvelden. Opportunistisk som jeg er, kastet jeg meg over tilbudet, og det var det jaggu bra jeg gjorde! Det var en fantastisk konsert (utendørs), med stemning til å ta og føle på. Mannen selv var seg selv lik, med batikk-skjorte, fargerik lue og heseblesende gitarspilling. Bandet var veldig bra, med to dyktige trommiser som skapte herlige latinorytmer. Alt i alt en storartet opplevelse, og tenk – uten å betale en krone!

Februar har vært en travel måned så langt. Første helgen var vi på Carnevale, en italiensk festival som ble arrangert i en av parkene like ved sentrum, med masse god mat og god stemning. Fikk pratet litt, men jeg blander italiensk og spansk med hverandre, men de fleste tok det med godt humør. Søndagen tok Amy meg med på grilling hjemme hos noen italienske venner av henne (i aldersgruppen 50+), der vi fikk herlig selvfisket kveite (tror jeg) og massevis av deilige salater og antipasti. Fikk mange kommentarer på håret mitt, blant annet : "Når jeg ser deg, vet jeg at det finnes en Gud!" Hahaha!

I ukene som fulgte har jeg vært opptatt med å ordne med papirer og alt mulig: byråkratiet er om mulig enda verre her enn hjemme i Norge. Alt tar sånn tid!Men jeg har endelig fått ordnet meg med studentvisum, bankkonto, innrullering på skolen og leilighet. Jeg bor i et to-etasjes hus, med tre soverom og to bad, kombinert stue og kjøkken, uteplass og veranda, sammen med en søt jente fra Kina og en sprø kokk fra Adelaide. Rommet mitt er ganske lite, men det gjør ikke noe, jeg har ikke tenkt å holde meg der så mye uansett. Adressen min er 184 Wright Street, Adelaide 5000, South Australia hvis noen har lyst å sende meg noe (jajaja!). Jeg har delvis flyttet inn, men jentene i huset til Amy vil ikke la meg flytte, de liker å ha meg der! Amy bor opprinnelig sammen med to andre jenter, Annie fra Tyskland og Ida fra Sverige (joda, hun har Australske venner også). De kom hjem fra sommerferie (!) for et par uker siden, og de er kjempeherlige! Ida hadde besøk av familien sin, så huset var ganske overfyllt en periode, men nå har de reist hjem igjen.

Både Annie og Ida er representanter for Exchange Society (ES), en gruppe studenter som arrangerer sosiale sammenkomster (les:pub-crawls) for internasjonale studenter. Annie har tatt meg med på forberedelsene til studiestart sammen med ES, så jeg har blitt kjent med en god del artige mennesker! Ellers har det gått mye i festing og shopping (mamma, send penger!) frem til nå. Forrige mandag var det starten på Orientation Week for internasjonale studenter; en særdeles lite informativ uke egentlig, type se-til-venstre-før-du-krysser-veien-for-bilene-kjører-på-venstre-side-her. Endte opp i et klasserom med resten av de internasjonale sykepleiestudentene, men følte meg litt utenfor:
1. ingen andre enn meg som skal studere Master.
2. av ca. 100 studenter der var jeg den eneste ikke-asiatiske...
Håper bare jeg treffer på noen andre som skal studere det samme som meg denne uken, for denne uken er det Orientation Week for alle studentene. Ellers har jeg opprettet kontakt med mine professorer, og gleder meg til å komme i gang med studiene.

Forrige uke var jeg og Annie ute og seilte med studentforeningens seileklubb. Det var en blandet opplevelse, båtene var veldig små og fyren som styrte den hadde ikke mye kontroll. Men det var greie folk, og vi fikk tilogmed selskap av delfiner! Hvor absurd er ikke det?:) Jeg har funnet salsa-folket i Adelaide også, så jeg er i full gang med å bli kjent med alle de fantastiske danserne i denne byen! Det er faktisk ganske bra oppmøte på salsa-arrangementene rundt omkring, hurra! I helgen som var åpnet Fringe (en kjempestor kulturfestival som holder på til midten av mars) og Clipsal 500 (et stort V8 race (billøp)), så byen har stått på hodet og det er folk overalt! Mye er gratis og det er masse artig å se og oppleve. I går endte jeg opp på Santana-konsert! Og det uten å betale noe som helst; en jeg kjenner hadde en ekstra billett som jeg fikk! Det var virkelig fantastisk!:)

Denne uken er fullpakket av ES-ting: i kveld er det Aussie Movie Night, hvor de viser den australske kult-klassikeren "The Castle", onsdag er det klubb-kveld på det gigantiske utestedet HQ og fredag er det fest for alle Universitetsstudentene i Adelaide (og det er ganske mange av oss) på UniBar som ligger i University of Adelaides campus. Søndag er det mat- og vinfestival, med gratis prøvesmaking overalt! Ikke rart South Australia har tilnavnene The Festival State og The State of Food and Wine!

Jeg har bodd på hostellet frem til nå (forklaring kommer snart), på Cannon Street Backpackers på fire-sengsrom. Romkameratene mine skiftet fortere enn jeg klarer å si hypernevrokostiskediafragmakontravibrasjoner (hvis jeg skulle få lyst til å si det). Zoë, en engelsk jente som bodd på rommet mitt i noen dager, og jeg fant tonen og hang sammen litt før hun dro videre til Perth. Fredag var vi en tur til Glenelg og badet og slikket sol, og på lørdag feiret vi Australiaday sammen med en hel by av ekstatiske australiere. De kan virkelig kunsten å overdrive, det er sikkert! Men det var moro å oppleve, med parader og gratiskonserter i parkene.

Ellers har jeg blitt kjent med en svenske som heter Andreas, som også bodde på hostellet. Han studerer ved universitetet mitt, University of South Australia (UniSA), men på en annen campus enn min. Han har bodd i Adelaide i syv måneder og har vist meg rundt i byen og hjulpet meg med papirarbeidet (puh, så mye som må ordnes!). Det går litt på engelsk og litt på svensk-norsk; ikke alltid han skjønner hva jeg sier. Andreas introduserte meg også for Erik, som også er svensk og Andreas’ tidligere og kommende ”flatmate”. Vi har vært en tur i Adelaide Hills, på bush-walk som det heter, og en tur på stranden for å surfe (jeg har bare prøvd littegrann, kom meg ikke opp på beina, men det var veldig moro!). Erik bor midlertidig hos Amy, en australsk venninne som kommer fra en liten bygd (haha, 250 000 innbyggere…) et stykke utenfor Adelaide. Her kommer mitt skifte av bosted inn. Amy viser seg nemlig å være min tvillingsjel, og vi har virkelig funnet hverandre. Vi har bare kjent hverandre noen dager, men hun kommer garantert til å være en av mine beste venner her nede. Amy spurte, eller egentlig insisterte på, om jeg ville bo hos henne til jeg finner et sted, så nå er jeg her!

Hva annet…? Jo, jeg er innrullert på UniSA, var veldig forvirrende, men jeg kom i mål. Har snakket med noen av professorene mine, de virker oppriktig interessert i faget og jeg gleder meg til å begynne! Noe som overrasker meg litt er at all undervisningen er online: ingen forelesninger, ingen praktisk undervisning, ingen eksamen. Bare innlevering av oppgaver online og en praktisk test når jeg er i praksis; dvs. jeg må selv skaffe et sted å jobbe sånn at jeg kan testes praktisk, ingen praksisplass arrangert av skolen. Men det gjør ikke noe, det betyr at jeg kan komme hjem i sommer sånn som jeg har planlagt, og kan sannsynligvis bli der en stund også! Jippi!

Jeg har tatt røntgen av lungene mine, og var på legesjekk i dag, så studentvisumet er snart i boks. Kjøpt mobil med Australianummer, 421-512617 (retningsnr er +61 tror jeg, vet ikke om det må stå foran der, det må det nok kanskje), vært på kino og sett Juno (veldig bra forresten), vært på utendørs kino, på Moonlight Cinema, hvor de viste ”Singing in the rain”, og jeg har meldt meg på kurs på danseskole. Har hatt noen dager med voldsom hjemlengsel, der jeg har forbannet meg selv for å reise fra alle jeg er glad i, det er vel en naturlig prosess jeg må gjennom tenker jeg. Det har begynt å løsne litt nå, når jeg har truffet Amy og ser at det faktisk går an å finne venner på andre siden av kloden også!

Ellers har jeg mye å se frem til: skolestart, flytting til en leilighet når den tid kommer, massevis av musikk- og kunstfestivaler (South Australia er kjent som ”the Festival state”) og – best av alt – min kjære som kommer på besøk i mars!

Ja, dette ble jo noen ord det! Jeg savner Norge og norsk mat og venner og familie, men ikke været…! Ellers er det vel ikke så veldig mye mer å berette om i denne omgang, bortsett fra at det er veldig mange asiater i dette landet, og at cricket er en tullete sport!

Ja, da er jeg altså på plass i min nye hjemby. Adelaide ER faktisk en liten by, på den måten at den er veldig kompakt. Selve bykjernen er ikke på mer enn ca 6 km2. Hele bykjernen er omgitt av parker, så det er ikke langt til nærmeste grønne flekk. I dag har jeg spasert rundt i byen, sjekket ut shopping- og kafegatene og vært innom universitetet mitt. Det var ikke mye folk der,men det tar seg nok opp når det nærmer seg semesterstart i februar. Min campus ligger i North Terrace, som er en lang gate med museer og historiske bygg på begge sider. Royal Adelaide Hospital ligger ikke så langt fra skolen, kanskje det er der jeg skal i praksis?

Foreløpig bor jeg på et backpacker-hotell. Det er helt greit her, men jeg har så smått begynt å lete etter en leilighet. Det er ikke så enkelt, mange vanskelige boligannonse-ord jeg ikke forstår. Dessuten er det vanskelig å bestemme meg for om jeg vil bo i byen eller ved stranden... Jeg pratet med Annie, representanten fra universitetet, som jeg traff på utdanningsmessen i Bergen. Hun er veldig koselig og foreslo å møtes over en kopp kaffe neste uke. Bortsett fra henne har jeg ikke blitt kjent med så mange. Det er voldsom utskifting her på hotellet, så med en gang jeg har fått kontakt med noen reiser de videre!

Har akkurat kommet hjem fra der jeg lå ved bredden og nøt de siste solstrålene ved Torrens Lake. Det er en nydelig liten elv som bukter seg langs den nordlige delen av byen og markerer grensen mellom Adelaide sentrum og North Adelaide, en fancy bydel eller forstad om du vil. Her i Adelaide har det vært 25 grader i dag, men det blåser litt. Men det gjør egentlig ingenting. Det skal visstnok bli varmere etterhvert, vanligvis er det 40-45 grader på midtsommeren. Da blir det nok bare deilig med et lite vindkast i ny og ne.

Skulle gjerne hatt noen her å dele alt med, men det får bli gjennom blogg og mail. Slik jeg bor nå har jeg begrenset tilgang til internett, men skal prøve å være innom en gang om dagen iallfall. Send gjerne mail til meg, da blir jeg veldig glad!