Ok, på tide med seriøs oppdatering her! Hvor var jeg kommet...? Jo, Wellington ja! Om morgenen dro vi tidlig mot Taupo. Det strides om Taupo eller Queenstown er New Zealands action- hovedstad, men Taupo hadde iallfall massevis av aktiviteter på menyen. Vi bestemte oss for å utfordre oss selv og - hoppe fallskjerm! 12 000 fot fastspent til en instruktør, med bare en stoffduk som livline! Bussen satte oss av på den bittelitte flyplassen hvor et bittelite fly stod klart for å ta oss med opp i skyene. Det gikk vel ikke helt opp for oss hva vi hadde begitt oss ut på før vi var langt der oppe og kikket ned. Høydemeteren nådde 12 000 fot og - vosj - så var vi i gang. For en følelse! De første sekundene skjønner ikke hjernen hva som foregår, men når en kommer til seg selv...! Frifall i 40 sekunder før fallskjermen blir løst ut, og en henger der og dingler og kikker utover med utsikt i alle retninger. Fantastisk og absolutt å anbefale! Tilogmed for de som tror de ikke tør - man er fastspent til en annen, og når han hopper - ja, da hopper du også, for du har ikke noe valg!

Dagen etter satte vi kursen mot Auckland, NZs storby. Planen var å bli her noen dager, men en by er en by, og det var liksom ikke det vi kom for å se. Vi endte opp på teater og så en spektakulær oppsetning av "Phantom of the Opera" - for den nette sum av 240 kroner tilsammen! Hurra for kultursatsning! Vi fjaste rundt etter teateret og besøkte Skytower, hvor man har 360 graders utsikt over byen (høres det kjent ut?). Rart med det, men alle høye tårn i Australia/ NZ er den sørlige hemisfærens høyeste tårn! Jeg har sett tre til nå - Q1 i Surfers Paradise, The Eureka Tower i Melbourne og nå Skytower i Auckland.

Neste stopp på turen var Mercury Bay. Om morgenen plukket bussen opp en hel haug med nye folk, ettersom de fleste begynner turen fra Auckland. Bussen var plutselig stappfull! Etter noen par stopp på forskjellige (semi-) interessante steder, kom vi til Hot Water Beach. Nordøyen er preget av vulkansk aktivitet, og på denne stranden finnes det varme kilder like under sanden. Vi lånte oss noen spader og gravde litt, og voila! så hadde vi vårt eget lille spa! Det ble faktisk så varmt at vi måtte grave en kanal fra sjøen for å slippe inn litt kaldt vann! Hvor kaldt (les: ikke kaldt i det hele tatt) sjøvannet egentlig var fant vi ut på vår neste eskapade - havkajakk! Sammen med 8 andre fra bussen dro vi til en strand ikke så langt fra Hot Water Beach, hvor kajakk-instruktørene ventet på oss. Vi fikk et superkjapt introkurs, og så var det avgårde. Kystlinjen rundt nordøyen er fantastisk, og spesielt her rundt Coromandel- halvøyen. Det føltes veldig tropisk, og vi så tilogmed verdens minste pingvin! Vi padlet til stranden ved Cathedral Cove, som er en nydelig naturlig hvelving i fjellveggen. Her på stranden ble vi servert overraskende gode cappuccinoer laget av instruktørene våre. Etter litt mer fjasing og solbading dro vi tilbake, ble hentet av bussen og kjørt til Mercury Bay og koselige Turtle Cove (hostellet vårt).

Vi likte Whitianga og Mercury Bay så godt at vi ble der i tre dager. Whitianga består av ca. to hostels, seks butikker, tre puber og en havn. That's it! Men vi synes det var herlig med litt ro og fred, for selv om bussturene og tingene vi gjorde, var det veldig slitsomt også. Vi leide en bil og dro på kjøretur rundt i området, langs en noe sliten turistvei. Vi befant oss plutselig i en avsidesliggende tema-park, bygget av en mann med en forkjærlighet for snodige skulpturer og vannkraft. Parken var vel egentlig tenkt for barn, og vi storkoste oss! Vi kappet med små båter i et kanalsystem og kriget med vannkanoner, og lekte hamster i store hamsterløpehjul. Ubetalelig!

Tirsdagen kom og Rotorua stod for tur. Rotorua blir også kalt Sulphur City, Rotten- rua og Roto- vegas, og med god grunn - det STINKER! På grunn av alle geysirene og vulkanske mud-pools henger det en gjennomtrengende eim av sulfat over byen. Tenk råtne egg. Det maoriske navnet for Rotorua er Whangapipiro som betyr "evil-smelling place". Men det er visstnok veldig sunt å ta leirebad og sånn i leiren herfra. Gjør det den som vil! Vi bestemte oss for å bare henge og vente på kvelden; utenfor Rotorua ligger det en landsby som er en tro kopi av slik Maori-folket levde. I dag bor det en gruppe Maorier der, på tradisjonelt vis, samtidig som at det er mulig å komme dit og få et innblikk i hvordan det var. Og det skulle vi på kvelden. Vi ble hentet og kjørt til landsbyen, og ble møtt av et fantastisk rollespill som gjenskapte stammekonflikter og levesett, musikk og dans. Kulturen er spennede og til tider fryktinngytende, og jeg kan forstå at de britiske oppdagelses-reisende som møtte Maoriene første gang var vettskremte. Inkludert i opplevelsen var et måltid, hangi, laget på tradisjonelt vis i innpakninger senket ned i jorden over varme kilder og tildekket. Måltidet tar timesvis å tilberede, og bestod av kjøtt, fisk, grønnsaker og poteter, dampet og bakt nedi jorden. Desserten var pavlova (marengsaktig kake) og det var kanskje like greit - tradisjonell Maori- dessert er hjernen til rivaliserende stamme-medlemmer! Ja takk til pavlova!

Neste stopp på reiseruten var Waitomo. Waitomo er et enda mindre sted enn Whitianga, men det stedet mangler i størrelse tar det igjen i naturopplevelser. På veien dit var det noen som ville prøve Zorb-ing - en stor gjennomsiktig badeball med plass til tre-fire mennesker inni som blir dyttet utfor en bakke. De kom tilbake med blåmerker og støle muskler, men med store smil om munnen. Vi stoppet og tok en halvtimes bush-walk i Ruakuri Reserve, som er full av grotter, skog, limestone-formasjoner og elvesystemer. Kvelden ble tilbrakt på puben (sentrum var en pub og en fotballbane), hvor vi ble servert ordentlig grillmat med salat og brød til. Morgenen etter hadde Mathias og jeg meldt oss på grotte-rafting med "Black Water Rafting Company". Utstyrt med våtdrakter og gummiringer kastet vi oss utfor små fossefall og suste gjennom grottene - i fullstendig bekmørke! I taket i disse grottene kan en se pittepittesmå lys, nesten som stjerner. Det er 'glow worms', små larver som produserer lys for å tiltrekke seg insekter. Uheldigvis mistet jeg den ene kontaktlinsen min rimelig tidlig, så jeg kan ikke helt stå inne for hvordan det så ut. Men det skal visst være veldig flott!

Torsdagen var det tid for Taupo igjen. Taupo ligger like ved NZs største innsjø. Forskere tror at innsjøen ble dannet av et enormt vulkanutbrudd rundt år 186. Gamle kinesiske og romerske arkiver forteller om røde mørke skyer som forårsaket klimaforandringer og faget solopp- og nedgang i årevis. Midt i innsjøen er det en øy. Forskere ble overrasket da de målte størrelsen og omkretsen på bunnen av øyen - det er sannsynlig at øyen i innsjøen faktisk er toppen av Mount Tongariro, vulkanen som brøt ut i 186. Vi hadde ingen planer for dagen og endte opp på puben sammen med noen folk fra bussen. Like greit egentlig, for det begynte å regne hunder og katter tidlig på kvelden. Uansett måtte vi ta en tidlig kveld, for dagen etter stod Tongariro Crossing for tur - med start klokken 5.45!

Tiiiiidlig fredag morgen satt vi i bussen som tok oss til foten av Mount Tongariro. Tongariro Crossing er en fjelltur som krysser Tongariro- platået, beregnet til ca. 6 til 8 timer. Det så mørkt ut på toppen, med tunge grå skyer, men vi ble fortalt at det kom til å lysne opp om ikke så lenge. Så vi satte i gang, med lag på lag og sekk med komablanding i, i god norsk stil. Det lysnet det ikke opp. Å gå langs en egg som minner om Besseggen med èn meters sikt og sterk sidevind er IKKE kjekt! Mathias hadde veldig lyst å bestige Mount Ngauruhoe (bedre kjent som Mount Doom fra Ringenes Herre), men vi kunne ikke se fjellet engang. Det kom seg litt etterhvert utpå ettermiddagen, men det var to slitne nordmenn som kom ned fra den turen.

Neste stopp på programmet var River Valley. Tenk Riverdale (alvenes dal i Ringenes Herre). Med bratte vegger og med Rangitikei-elven i bunnen var River Valley et nydelig sted. Vi kjørte et stykke opp elven og forberedte oss på dagens action-fix - rafting! Denne elven er rangert som 'multiple grade 5' for de som vet hva det er. Og moro var det, det er helt sikkert! Kliss våte og fulle av latter kom vi tilbake til hytten og deilig varm mat.

Etter River Valley returnerte vi til Wellington hvor vi spiste middag og trasket rundt sammen med en god gjeng fra bussen. Det var også en kveld med masse farvel, ettersom mange skulle bli eller bare se nord-øyen.