Etter å endelig ha funnet et sted som ville ha oss, kastet vi oss i bilen og begynte på den etterlengtede turen vår. Vi valgte innlandsruten til Melbourne, som går gjennom blant annet Ballarat. Her kikket vi på Eureka Centre som forteller historien om Eureka Stockade; minearbeidernes opprør mot den statlige graveavgiften. Det gikk som det ofte gjør i Australske opprør - de svakeste ble plaffet ned effektivt og brutalt. Men det endte iallfall med endringer i skatteleggingen, så noe oppnådde de til slutt.

Melbourne er Australias nest største by. Likevel fant vi ut at vi var veldig effektive sist vi var her, på vei til New Zealand. Det var ikke så mye igjen å se og gjøre. Vi endte opp på Melbourne Museum og sullet rundt i lang tid der. Blant annet fikk vi se den berømte (utstoppende) hesten Phar Lap, en australsk/new zealandsk vinnerhest av de sjeldne, som døde under mystiske omstendigheter i USA i 1932 (!). Etter dette ekstatiske møtet fikk vi i oss noe mat og fant en strandpromenade hvor vi parkerte hjemmet. Planen om å bli i Melbourne i noen dager ble vraket og erstattet med den nye planen 'dra i morgen tidlig'.

Great Ocean Road er en kystvei som snor seg langs sjøen og iblant svinger innom skogen. Det var nesten som å kjøre i Norge igjen; bratte svingete veier, grønt og fint, og bølgebrus på ene siden. Men én ting de har her har vi ikke i Norge - koalaer i alle tretopper! Vi kikket opp og så én, så en til, og så enda en. De fleste sov, som koalaer ofte gjør, men vi traff på en kar som var våken! Veldig søt!

Solen var på hell da vi oppdaget en bil som hadde kjørt i grøften. Barmhjertige som vi er stoppet vi og dyttet både foran og bak for å få bilen på veien igjen. Vi hadde ikke mye hell før det kom en mann med svær firehjulstrekker og slepetau. Da var det gjort på null komma niks! Hele denne rednindsaksjonen førte dessverre til at vi kom for sent til de Tolv Apostlene, ettersom solen var gått ned. Ånei! tenkte vi, hva gjør vi nå?

Løsningen var enkel: i stedet for solnedgangsbilder fikk det bli solOPPgangsbilder! Vi rigget oss til på en parkeringsplass som allerede var bebodd av tre andre biler og satte alarmen på 04.30. Det var kaldt og mørkt å stå opp før solen. Utstyrt med pledd og et lite kompaktkamera fant vi en bra utkikksplass i riktig vinkel for det perfekte bildet. Så ventet vi. Og ventet. Og ventet. Det var en stund der jeg var sikker på at solen ikke kom til å stå opp den dagen, men det gjorde det tilslutt likevel. Og jaggu ble det bra bilder!


Hele sørkysten av staten Victoria er sandstein. Sandstein er porøst, og når bølgene konstant slår mot klippene eroderer de. Det er mekanismen bak de tolv apostlene (som forøvrig bare er syv nå). Den samme eroderingsprosessen finner sted langs hele kysten. Ikke langt fra apostlene ligger London Arch og Bay of Island, som er minst like imponerende. London Arch, da kalt London Bridge, var opprinnelig to buer, men den innerste raste sammen i 1990, noe som førte til at to turister ble strandet på den ytterste delen og måtte hentes i helikopter.

På turen vår møtte vi også på noen merkelige, men typisk australske, landemerker. Jeg vet ikke hvorfor de gjør det, men australere virker besatt av å bygge ting så stort som mulig. Jeg skriver ting, for det er ikke noe nyttig slik som bygninger eller broer eller noe sånt. Nei, dette er utelukkende store, smakløse byggverk som kun kan ha til hensikt å kreve oppmerksomhet. Vi traff altså på The Giant Koala og den ikke mindre imponerende The Giant Lobster.












Med det rundet vi av Great Ocean Road, som var akkurat så fantastisk som alle har fortalt oss.