Etter en lite minneverdig overnatting i Carnarvon var neste stopp på programmet Monkey Mia, hvor det går an å bade med delfiner og sånn! På veien hit stoppet vi i Hamelin Pool. Her møtte vi en sjarmerende tegnet figur, Stompy Stromatolite, som guided oss rundt i stromatolittenes landskap. Se for deg dette:

Det er 3,5 milliarder år siden. Jorden er ung. Nesten ingenting lever her ennå. Du ser grå steiner i en bukt, og når du lener deg inn og ser godt etter, ser du at de - bobler! Bittesmå oksygenbobler stiger fra steinene, nesten som kullsyre i brus. Boblene produseres av primitive alger, kalt blågrønnalger eller cyanobakterier, som lever på overflaten av steinene - hver av dem fanger et molekyl av karbondioksid og en liten gnist av energi fra solen og bruker dem som drivstoff for sin beskjedne ambisjon - å eksistere. Biproduktet av denne prosessen er et lite puff av oksygen. Prosessen disse algene driver med har gjort dem litt klissete. Små partikler i sjøen fester seg til dem, og sammen med kalk-korn utskilt av algene legger det igjen et bittelite lag på steinen. Som koraller er det meste av det du ser dødt, med bare det øverste laget fullt av liv. Slike steiner kalles stromatolitter.

Det høres kanskje ikke så imponerende ut, men over 2 milliarder år hevet disse algene oksygennivået i atmosfæren med 20 prosent - nok til at mer komplekse livsformer fikk vokse frem. Og i Hamelin Pool finnes det levende stromatolitter! Det er beregnet at disse stromatolittene bare er omtrent 2000-3000 år gamle, men de er veldig nært beslektet med de første levende organismene på jorden. Så det var med undring og ærefrykt at vi lærte om disse beskjedne skapningene. Tilslutt ble det for mye fluer, så vi satte oss i bilen og kjørte videre, via Denham til Monkey Mia. Vi tilbrakte to dager i Monkey Mia, slappet av på stranden og kikket på delfiner og skilpadder. For å kikke litt nærmere på dyrelivet i bukten, seilte vi en tur med en fantastisk katamaran, The Shotover. Det var en flott opplevelse! ikke bare var det kjekt å seile, men vi så delfiner, skilpadder, long-johns (fugler med laaaange halser) og ikke minst dugongen. Dugongen er den minste arten av sjøkuer, og er visstnok opprinnelsen til myten om havfruer. Ikke at jeg ser likheten! Og dessuten, alle som har sett Den lille havfruen vet jo at Ariel og Triton og de andre finnes!

Videre nedover kysten besøkte vi Kalbarri, hvor vi lekte ordentlige turister og kjørte fra attraksjon til attraksjon for å ta bilder. Vi kikket på Nature's Window, The Z-bend, Red Bluff, Natural Bridge og Island Rock. Det ble også litt tid til ordentlig seiling - vi leide en Hobie Surfcat og fjaset rundt i en times tid, like mye utav båten som oppi! Herlig! Vi møtte også Isaac og Annabelle, to tyskere som også hadde en Wicked Camper, og sammen med dem satte vi kursen mot et av turens merkeligste bestemmelsessteder - Hutt River Province. Hutt River Province er en selvstendig stat inni Australia! Prins Leonard selv møtte oss ved grensen og viste oss rundt i landet sitt. Vi lagde oss deilig nudle-middag og overnattet for 10 dollar. Dagen etter var vi på postkontoret og fikk stemplet passene våre, og Mathias ble utnevnt til Offiser! Morsomt! De har forresten nylig søkt om medlemskap i FN, så det blir spennende å følge med på!

Etter å ha vinket farvel til Prins Leonard og hans kone, Prinsesse Shirley, begav vi oss mot Geraldton. Geraldton har en befolkning på drøye 31 000, noe som gjør den til Western Australias fjerde største by. Strandpromenaden her er koselig, og vi var så heldig at vi endte opp på seiltur her også! Båten var en replika av Batavias livbåt, og ble seilt av frivillige seilere fra Western Australian museet.


Hele byen var preget av forberedelsene til Australia Day. Australia Day er Australias nasjonaldag, til minne om den første flåten med nybyggere som kom fra Storbritannia til den lovende nye kolonien den 26 januar i 1788. Det er mye kontrovers rundt denne feiringen, ettersom denne nye bosetningen også markerte starten på en mørk epoke for den innfødte aboriginske befolkningen. Noen har foreslått å kalle dagen "Invasion Day" (invasjonsdagen), og andre igjen "Day of Mourning" (sørgedagen). Uansett, i god australsk tradisjon skal denne dagen feires utendørs, med grilling og øl i store mengder. Vi rotet oss bort på en utendørs konsert i en av byens parker. Lyden var elendig, men innsatsen var iherdig, og det ble en snodig dag. Kvelden ble avsluttet med et fyrverkeri, og FOR et fyrverkeri! Tilogmed Sydney sitt varte ikke så lenge! Vi fikk nesten kink i nakken (eller akutt torticollis om du vil) begge to!

Vi tilbrakte noen dager i Geraldton sammen med Isaac og Annabelle før vi satte kursen sørover igjen. Mot Greenough kikket vi på de berømte (?) 'leaning trees' (skjeve trær) og på Convict Bridge. Denne broen, som ble bygget i 1864 med arbeidskraft fra straffedømte fanger fra Storbrtiannia, er visstnok en av Australia eldste av sitt slag. Den har blitt beskrevet som et arkitektonisk mesterverk (javel?) og er en kjær nasjonalskatt, som uheldigvis hadde rast sammen ikke så mange uker før vi kom. Kun i Australia!

Det er noen få steder i Australia jeg har sett så langt som har fått meg til å undre og beundre. Nær Cervantes, i Nambug National Park, finnes det et slikt sted. The Pinnacles Desert. Gulrød sand så langt øyet kan se, men ikke bare det - opp fra sanden står slanke steinsøyler, noen store og noen mindre, helt isolert men samtidig integrert i ørkenlandskapet. De ser ut som små trær uten greiner, men er faktisk pillarer av limestone (kalkstein). Det finnes flere teorier om hvordan disse steinpillarene har blitt dannet og hvordan de har kommet dit, men ingenting er bevist og konkludert med. Stedet var nydelig og mystisk og litt nifst; det føltes som en scene fra en science fiction film. Vi ble der til solen sendte gyldent lys over landskapet før vi kjørte inn i solnedgangen mot neste bestemmelsessted - Perth.