Perth er en storby med sjarm. Vi likte oss umiddelbart her, og brukte dagene på sightseeing og utnyttelse av urban luksus slik som restauranter og utesteder. Så var det Fremantle. Dumme Fremantle. Utrolig koselig, med smale gater og masse liv og røre og kaféer langs alle gater, som perler på en snor. Vi parkerte vårt mobile hjem og tok beina fatt. Tilslutt endte vi opp på en reggae-funk-konsert og drakk snodige øl fra mikrobryggeriet Little Creatures. Overraskelsen var stor da vi kom tilbake til bilen og oppdaget at dumme tyver hadde brutt seg inn. Låsen var tatt ut, og klær og sko lå strødd utover bakken. De stakk av med alle tingene våre, kamera, videokamera, pass, alt mulig greier. Så vi kjørte tilbake til Perth og fikk en ny bil. Denne bilen het Snowman Orgy. På kontoret i Perth satt også en liten rosa elefant med beskjeden:

Vi kunne ikke gjøre annet enn å ta ham med oss, og heldigvis ble Marvin og Shaun gode venner. Jeg tror Shaun har lagt ut litt ekstra bilder på Facebook (Shaun T Sheep).

Vi kjørte tilbake til Fremantle for å få med oss Fremantle Prison før vi dro videre, og tror du ikke det skjedde igjen!? Nytt innbrudd! Denne gangen var de late og knuste bare ruten istedet. Men vi hadde jo ikke noe mer de kunne stjele, så HA! Så etter en masse stress med politi og forsikringsselskap og bilutleier kjørte vi endelig videre med papprute med fine tegninger på!

Nedover kysten der stoppet vi i Mandurah og Bunbury, og gikk tur på Busselton Jetty, visstnok den lengste trekonstruksjonen i den sørlige hemisfæren. Vårt neste stopp var Margareth River, som er kjent for god vin og deilig mat. Vi var på vintur med en haug middelaldrende mennesker og tok en fantastisk ridetur med de flotte hestene George og Sausage (!) på Jester's Flat. Hestetreneren Paul lærte oss å ri ordentlig og fortalte små anekdoter hele veien, om rare folk som kom for å ri og om hans opplevelser som polocross-spiller. Alle som jobbet der virket genuint glad i hestene og behandlet dem bra. Anbefales på det varmeste!

Tiden begynte å løpe fra oss her, og vi måtte fortsette turen vår. Vi endte opp på Karri Forest Explorer Drive og fant Dave Evans Bicentennial Tree - et 75 meter høyt tre som en kan klatre i! For en utsikt fra toppen der! Fortsatt i natur-modus kjørte vi til Valley of the Giants Tree Top Walk, hvor lange gangveier er spent opp 40 meter over bakken i en skog av Karritrær (Har ingenting med krydderet å gjøre altså).

Videre dro vi gjennom Denmark (!), Albany og Jerramungup før vi parkerte i Esperance. Her besøkte vi Australias beste strand 2006(Twilight Beach) og Australias hviteste strand (Lucky Bay i Cape Le Grand National Park). Èn ting vi har lært i Australia er at det er inflasjon i utmerkelser. Overalt hvor en er finnes det en Australias beste restaurant, Australias lengste jetty, Australias favoritt-turoperatør, Australias beste fish and chips osv. Så det er med en klype salt jeg presenterer alle disse tingene vi har sett. Uansett, den hvite stranden VAR veldig hvit, men det blåste så veldig at vi ikke ble så lenge.


Etter et kort stopp i Norseman startet vi på etappen vi hadde hørt så mye om - The Nullarbor, 2000 kilometer gjennom et landskap preget av INGENTING! Nullarbor kommer av latinsk og betyr rett og slett 'ingen trær''. Og det kunne ikke vært mer sant. Et strekke der er 146,6 kilometer rett frem, uten en eneste knekk på veien! Det sier seg selv at dette var litt kjedelig, og vi gjorde det vi kunne for å underholde oss selv. På et tidspunkt hadde vi utstyrt oss med fullt snorkleutsyr og kjørte avgårde med hodene ut vinduet! Vi fikk også en ny venn: Coney Cone, en stakkars kjegle forlatt i veikanten, overlatt til sin egen skjebne, å smelte langsomt fast i asfalten. Mathias og jeg forbarmet oss over ham, ga ham øyne og satte ham på taket så han hadde god utsikt! Jadda...

Så kom vi frem tilslutt, til Adelaide. Vi hadde heldigvis sluppet unna den verste helebølgen (rekord på 47,7 grader!). Litt lei av å bo i bil, men for en fantastisk opplevelserik tur! Blir en stund til neste gang, så tilbake til hverdagen!